Da Nikolai var gått til sykehuset, ruslet Bera inn på soveværelset for å pakke. Det var ikke så mye de hadde tatt med seg, så det var fort gjort. Til sist trakk hun fra gardinene, festet dem med båndene og satte vinduet på klem. Da kom hushjelpen inn. Hun neide så vidt og så seg rundt, før hun sa: «Dokker behøv ikkje å rødd opp, det e mitt arbeid.» Bera trakk på skuldrene. «Æ hadd ikke stort anna å foreta mæ.» «Har ho ikkje løst tel å se sæ litt rundt? Kabelvaag e ikkje så stort, men det kan jo vær litt festlig å se i butikkvinduan og sånt nåkka.» «Jo.» Bera bet seg tankefullt i leppen. «Æ skal ta en tur.» Hun tok veske, kåpe og hatt og gikk ut. Der ble hun stående litt og se seg om, før hun gikk inn i forretningen til søsknene Bakkemo. Frøkna fikk straks øye på henne, og smilte blidt. «Æ må jo kjøp bygave tel dem som venta hjæmme,» forklarte Bera og så seg rundt. «Ka Dokker vil foreslå?» «Det e bare ka ho ønska sæ. Vi har stoff, sko …» Bera lot blikket gli over hyllerekkene. «Æ kunn tenk mæ å se på tøy.» Frøkna fant fram flere ruller hun kunne anbefale. Bera så og kjente på dem alle før hun fant den rette. Så var det knapper og bånd. Det skulle bli småklær til Andrine og Olav. Deretter måtte hun plukke ut gaver til de andre. Elen fikk et lommetørkle med blonder. Bera regnet med at hushjelpen sikkert bare kom til å bruke det i kirken, sparsom som hun var. Dina fikk stoff og brodertråd. Så kunne hun lage noe fint til stuerommet sitt. Til sist var det Gabriel. Frøkna foreslo lommetørklær også til ham, og fant noen som kunne passe. Da Bera ville betale, slo frøkna godt av på prisen. Bera måtte protestere flere ganger, men måtte til sist gi seg. Hun takket for handelen og bestemte seg for å rusle litt rundt og se seg om. Hun gikk forbi noen forretninger og tittet inn gjennom vinduene. Stanset litt nå og da og lot blikket gli over hus og folk som strøk forbi. En katt mjauet høylytt, før den fikk øye på noe under en steintrapp og forsvant. Om ett år kom hun kanskje til å vandre rundt her flere ganger i uken. Men hva skulle hun i så fall fylle dagene med, utenom å ta seg av Andrine? Det kom til å bli fint, bestemte hun seg for i neste sekund. Hun skulle være mye ute med Andrine, sy, strikke, spille piano og skrive brev hjem. Så skulle hun få seg venninner og holde selskap. Hun kjente nesten at hun vokste litt, der hun sto. Så tok nysgjerrigheten overhånd, og hun gikk i retning av Konjakkgaten. Der var det en rekke med hus på høyre hånd. Et lite, et noe større og deretter et lite igjen. Det var der det foregikk. Alle disse kvinnene som ikke kunne brødfø seg på annet vis. Som måtte pådra seg kjønnssykdommer, lus og lopper. Vonde bilder dukket opp i hodet hennes. Gamle, tannløse menn med fett hår tok dem med makt og uten nåde. For deretter å slenge til dem noen stakkars mynter. Hvilket liv måtte det være? Hva hadde vel disse jentene å se fram til og glede seg til? Nesten motvillig snudde hun ryggen til og gikk derifra. Hun spurte seg fram og fikk vite hvor både fengselet og sykehuset lå. Til sist sto hun slik at hun kunne se begge bygningene. Sykehuset lå til høyre oppe i en bakke. Det hadde to etasjer og virket både ruvende og storslått der oppe. Tenk at der skulle kanskje Nikolai arbeide neste år. Men hva kom til å skje når året som kandidat var omme? Hun orket ikke å tenke så langt fram i tid. Og lenger nede til venstre lå fengselet. Det var ikke helt slik hun hadde sett det for seg. Trebygningen så riktig koselig ut, med inngangsdør på midten og fire vinduer på hver side. Uten gitter var de også. Egentlig minte det mer om et hyggelig hus, der det bodde en velstående familie. Hun gikk nærmere og fikk se det fra en annen vinkel. Da så hun det høye gjerdet og bygningen bak. Den hadde gitter foran vinduene, så det var tydelig der fangene holdt til. Tankefull, gikk hun tilbake. Hun ville være klar når Nikolai kom, for de måtte rekke båten. Og når hun kom hjem, hadde hun mye å fortelle. En tynn barnestemme skar gjennom tankene hennes. «Nei, jeg vil ikke dra hjem nå! Jeg vil være her lenger.» Det var nok dialekten som fikk Bera til å snu seg, og i samme øyeblikk stivnet hun. Det var som om alt inni henne sluttet å virke en stund. Eller kanskje var det bare hun som glemte å puste? Kvinnen som leide pikebarnet, møtte blikket hennes. Øynene videt seg ut, munnen åpnet seg, som om hun ville si noe, eller muligens skrike. I neste øyeblikk tok hun et bedre tak i piken og hastet videre. En hest med kjerre kjørte forbi, hesten ble skremt av noe og bykset til side. Mannen på bukken strammet tøylene og fikk omsider stagget det store dyret. Da kaoset var over, var også kvinnen og barnet borte. Bera løp etter og så seg rundt, men de var som sunket i jorden. Hun spurte en mann som kom forbi om han hadde sett en kvinne med et barn passere. «Jo, stadig vekk,» flirte han og fortsatte bekymringsløst. Bera stanset flere, men ingen hadde sett eller hørt noe. Da Nikolai kom tilbake, satt Bera i stuen og ventet. «Æ såg ho Sigrid og ho Emma,» sa hun og reiste seg straks han kom innenfor døren. Han så på henne med rynket panne. «Jeg skjønner ikke …» «Ho Sigrid, som va hushjelp hos klokkern. Ho reiste brått ifra han. Og det samtidig som ho Emma i prestegården drukna. Æ e sekker på at det e ho Sigrid som har tatt ungen.» «Bera,» sa han rolig og la hendene om skuldrene hennes. «Ta alt fra begynnelsen.» Hun fortalte fort om hva hun hadde sett og hørt. «Jeg tror deg,» sa han. «Gjør du?» «Ja, jeg tror på alt du har sett, men jeg tviler sterkt på at det var de to. Det er hjernen din som har spilt deg et puss. Den er så underlig, så … ja, det er vanskelig å forklare, men sånt kan skje.» «Men jenta snakka bymål, akkurat som du. Og det gjorde ho Emma også.» «Det ble slått fast at Emma druknet. Men det kan godt være at du så en kvinne som lignet Sigrid. Hun kan være alt fra guvernante til mor eller tante til barnet. Det er en mulighet, ikke sant?» Bera ville benekte det, men forsto samtidig at han hadde rett. Det kunne være en mulighet … «Båten går om ikke lenge. Jeg ble dessverre forsinket, så vi må skynde oss.» Bera tok vesken sin. «Unnskyld, æ glømt å spør kordan det gikk.» Han smilte. «Det gikk fint. Jeg får arbeide på sykehuset. Og utenom vinterfisket skulle de finne en annen stilling. Alt ordner seg, men det kan vi snakke mer om på reisen.» Bera fulgte motvillig med ham. Alt inni henne strittet imot å forlate Kabelvaag. I hjertet sitt var hun sikker på at det var Sigrid hun hadde sett. Dukkeøynene hennes hadde prentet seg inn i minnet. Det grønne blikket, de lange vippene. Og under hatten lokket håret seg i fine, brune krøller. Sigrid hadde alltid vært søt, en man la merke til. Så søt, og tilsynelatende uskyldig …

Til toppen