– Kan det tenkes at noen har sett sitt snitt til å gå etter Deres hustru, i et forsøk på å ramme Dem?

Ruben tenkte seg om, så ristet han på hodet. – Nei, det kan jeg ikke se for meg. Det er vanlig å skape seg uvenner i forretninger. Og selv om mord har forekommet, er det meget sjelden. Jeg tror virkelig ikke noe på det. Og disse dukkene ... jeg må tilstå at jeg personlig tror at det bare er et uskyldig pek, fra noen i tjenerskapet. Jeg skal selvsagt komme til bunns i hvem, slik at spilloppmakeren får fyken.

– Det med dukkene er ikke et uskyldig pek, man må se alt i sammenheng, sukket Agnes. Hun var aldeles oppgitt. Politisjefen lyttet interessert og forståelsesfullt, men det hjalp ikke når Ruben hele tiden skulle skyte inn at han ikke trodde dette var så alvorlig. Hun følte at ektemannen sviktet henne. Det gjorde henne trist og rasende.

– Jeg skal holde prioritere denne saken, og så skal jeg undersøke litt rundt denne butleren. Men når det ikke finnes noe mer konkret enn vage mistanker, er jeg redd for at mitt handlingsrom vil være meget begrenset. Jeg kan selvsagt avhøre hver og en av tjenerskapet her, stille dem til veggs. Det kan hende at det vil avstedkomme noen svar, sa Whitemore.

– Nei, det synes jeg ikke De skal gjøre. Det vil bare skape grobunn for rykter, og jeg vil ikke at noen skal tro at min hustru innbiller seg saker.

– Men at du tror det, går visst helt fint, sa Agnes. Hun reiste seg, hun var så oppgitt. Hun hadde fattet håp da politisjefen kom, men Ruben hadde bidratt til å ødelegge det.

– En ting kan jeg i hvert fall si for sikkert: Hvis ikke dette bedrer seg, kommer jeg til å ta med meg barna og reise tilbake til Norge, sammen med min familie. Der vet jeg i hvert fall at jeg vil være trygg!

Rubens sjokkerte ansikt var det siste Agnes så da hun strente ut i hallen. Der ble hun stående og hive etter pusten. Hun hadde aldri før truet ham slik som dette. Ruben og hun var gift, og i deres stand ville det være helt uhørt om hun tok med seg ungene og forlot ham. Skandalen ville bli gedigen, og den kom til å ramme dem begge. Men Agnes hadde ment det hun sa. Det aller viktigste for henne var at James og George var trygge, dernest henne selv. Hvis hun fortsatte å føle seg utrygg i England, kunne hun ikke bli værende.

Hun hadde ikke rukket å forlate hallen før politisjefen kom.

– Det er på tide å komme seg hjemover, sa Whitemore lett, som om de siste ordene som falt fra henne inne i salongen ikke hadde blitt uttalt.

– Takk for at De kom, sa Agnes vennlig. Hun var brått kraftløs.

– Hvis De vil følge meg ut til vognen, kan vi kanskje tale nærmere sammen?

Agnes forsto ikke hva politisjefen mente, men hun gjorde som han sa. Ute var vinterdagen kald og grå. Et tykt teppe av tåke smøg seg rundt omgivelsene. Hun kunne ikke engang se over til naboeiendommen.

Politisjefen stanset ute på plassen, kastet et blikk opp mot huset og senket stemmen. – Jeg tror Dem, frue, sa han.
Agnes ble rent overveldet. Det hadde ikke virket slik da de satt i salongen, men kan hende var hun påvirket av Rubens stadige avbrytelser.

– Årsaken til at jeg ville tale med Dem alene, er at jeg ikke kunne stille dette spørsmålet der inne. De har ikke tenkt på at det kan være Deres mann som er ute etter Dem?

Til toppen