Gabriel fór sammen da det banket på døren. «Kom inn.» Lensmannen åpnet selv døren. «Æ sa tel hushjælpa Dokkers at æ kunn finn veien sjøl,» forklarte han og fortsatte: «Drengen sa æ mått kom straks, men han sa ikke ka det gjaldt.» Han tok av seg hatten og åpnet knappene i den lange frakken. «Dattera Dokkers og ho Bera e borte.» Lensmannen rynket pannen. «Borte?» «De førsvant i natt. Tjenestejenta hadde hørt at ho Agnete snakka tel nån nede i gangen, men ingen svara. I morges befant ingen av dem sæ i huset lenger. Også båten og den eine hesten e borte.» «Det va da besynderlig.» Lensmannen klødde seg tankefullt på haken. «Har de snakka om at de skull ut på tur?» Gabriel trakk pusten dypt. Han visste ikke riktig hvordan han skulle fremlegge saken. Men det riktige var nok å være helt ærlig. «Det her e ingen hyggetur,» forklarte han tilkjempet rolig. «Det e all grunn tel å tru at ho Agnete har tatt med sæ ho Bera mot hennes vilje.» Lensmannen hevet de buskete øyebrynene. «Mot Bera si vilje? Unnskyld at æ sier det, men kan doktern se før sæ at nån skull få ho Bera med sæ nån plass mot hennes vilje?» «Ho kunn ha vært bedøvd eller slått i svime.» Lensmannen lo kort. «Nu trur æ vi skal tenk litt førnuftig her, før vi trekk førhasta slutninge. Først kan æ jo spør Dokker om koffer datter mi skull bortfør ho Bera?» Gabriel kjente sinnet stige. «Da må æ kanskje påminn lensmann’ koffer æ mått send datter hannes bort? Og i det samme minn han på at ho beskyldte datter mi før drap!» «Nåvel.» Den andre snudde seg vekk, la armene på ryggen og gikk noen steg i stuen. Ved en stol stanset han, stirret i gulvet og rettet så blikket mot Gabriel. «Har det vært nån konflikta mellom de to i det siste?» «Det va alltid konflikta mellom dem.» «Mangla det nåkka? Ja, uten båten og hesten?» «Æ har ikke sett etter. Æ veit ikke ka æ skal se etter engang.» Gabriel slo oppgitt ut med armene. Dette ble bare tomt prat og spill av tid. Først med Dina, så med lensmannen. Han skulle til å si noe mer, da lensmannen kom ham i forkjøpet. «Doktern nevnte at ho Bera kan ha vært neddopa. Har Dokker manko på nåkka?» «Æ har så mye, det e vanskelig å si. Om det mangla nån dråpa, ville æ ikke merk det. Vent litt …» Han forlot stuen og tok loftstrappen i noen lange steg. Deretter gjennomsøkte han værelset han delte med Agnete. Han rev av sengetøy, snudde madrassen. Han trakk ut skuffene i kommoden og rotet gjennom klærne som lå der. Så styrtet han inn på Beras rom og gjentok det samme ritualet der. Han var nær ved å gi opp da han til sist la seg på kne og tittet under møblene. Der lå den! En brun, liten flaske. Opium, sto det skrevet med skrå skrift. Og på nattbordet sto et krus som hadde inneholdt varm sjokolade. Han beholdt flasken i neven da han gikk ned. «Her,» sa han og holdt den fram for lensmannen. Gabriel fikk ingen spørsmål om hvor han hadde funnet den eller hvordan han kunne være så sikker i sin sak. Men brått var det som om lensmannen ble mange år eldre. Den store mannen sank litt i skuldrene da han knuget flasken i hånden. Lenge ble han stående og stirre framfor seg. «Ja, det e vel ikke stort æ kan si,» sa han lavmælt.
Til toppen