Marina så mot døren. Marna kom inn og satte seg. Andrine fortet seg å legge brevet i kjolelommen, men Marna hadde allerede sett det, for hun rynket pannen og så på hånden hennes.
«Hva er det du forsøker å gjemme der, mor?» spurte hun nysgjerrig.
«Å, det. Det er ikke noe du skal bry det vakre hodet ditt med, kjære deg. Det er et brev til meg.»
Marna lente seg frem. «Og hvem er det fra da?»
«Det har du ikke noe med. Det er privat. Nå får jeg gå opp til Isak. Han trenger meg.» Hun måtte forte seg ut før Marna spurte mer. Hun trengte tid til å tenke over denne reisen.
«Jeg ser på hele deg at du har dårlig samvittighet, mor. Hva er det som er galt?» 
Marna var skarpere enn kniven, tenkte Andrine irritert. Så fikk det heller stå til. Marina hadde rett. Marna trengte forandring. Kanskje datteren endelig ville bli lykkelig. Hvilken rett hadde hun som mor til å frarøve henne et godt liv, for hun var egentlig blitt ganske sikker på at Klaus var noe for henne. 
«Det er ikke noe galt, men jeg har fått brev fra fru Henriksen på Flisa. Jeg …» Hun kom ikke lenger, før Marna spratt opp og stilte seg foran henne. 
«Hva står det der? Er det noe galt?» Hun så redd ut.
«Nei, det er ikke noe galt, kjære deg. Du er velkommen til å bo hos henne når du måtte ønske.» Slik! Nå var det sagt. Andrine kom til miste Marna. Nå skulle datteren ut på en ferd som gjorde henne til en voksen kvinne. Det kom til å bli tomt i huset. Latteren til pikene hennes kom til å forstumme. Tiden som hadde vært, var over.
Marna smilte. «Skal jeg … Kan jeg virkelig reise dit?»
«Ja, det kan du.» Det gjorde godt å se hvordan ansiktet til datteren forandret seg. Fra sorg og fortvilelse til stor glede. Øynene skinte, og smilet var stort. Marna var så vakker når hun var glad. Det var lenge siden hun hadde sett henne slik, slo det henne. Det er kjærligheten, sa en stemme i henne. Den gjør underverker. Forandrer et menneske til det bedre. Hjertet, tenkte hun med ett. Hjertet banker og gleden brer seg i kroppen. Hun husket den tiden så inderlig. Da var hun ung, som Marna. Hun elsket Isak over alt. Hun så bare ham. Det var nok slik Marna så Klaus. Endelig hadde hun funnet den rette. Marna hadde vært innom flere forelskelser, men dette var ekte, det så hun på de glitrende øynene.
«Å, jeg er så lykkelig, mor. Takk!» Marna klemte henne, holdt henne fast et øyeblikk og trakk seg tilbake. «Du lar meg dra, mor. Jeg er så takknemlig. Endelig får jeg se ham igjen. Jeg har savnet ham så inderlig.»
Marina smilte. «Endelig, søster. Nå har du noe å se frem til.»
En mørk skygge gled plutselig over Marnas ansikt. «Jeg håper jeg ikke kommer for sent.»
Andrine kremtet. «Nå må du ikke bli redd. Klaus er nok der og venter på deg. Du må da vite at det ikke finnes redsel i kjærligheten?»
Marna smilte og svevde ut av rommet. Marina smilte også. «Det var riktig gjort av deg, mor. Nå så du selv hvor lykkelig hun ble. Et nytt kapittel begynner i livet hennes nå, og det trenger hun sannelig.»
«Jeg er glad for at jeg fortalte det. Det var så godt å se gleden i ansiktet hennes. Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg så henne slik.»

Til toppen