Linnea og David møtes av et grusomt syn når de kommer tilbake til Sunset Hill. Vognskjulet, garasjen med bilene og flere av trærne er brent ned. Hovedhuset er slukt av flammer, og ingen mennesker er å se.

– Amanda … Hvor er Amanda? Davids stemme skar som en rusten sag gjennom det skremmende bulderet fra flammene. – Jeg må finne …
Linnea hørte ikke resten, da David forsvant inn i infernoet av røyk og flammer som veltet ut foran dem.

UTDRAG FRA BOKEN:
Langt fremme mot øst var himmelen fortsatt uværsmørk, bare sporadisk opplyst av flerrende lyn. Men foran det mørke bakteppet, mellom mørket og de to som satt lamslåtte i den åpne Land Roveren, var verden farget rød, som på et landskapsmaleri der kunstneren hadde overdrevet bruken av rødmaling mot alt det svarte.

– Nei … Linnea trodde selv at hun sa det høyt, men stemmen sviktet, og det var så vidt det lød en svak hvisking. – Nei … David …
Å bli lammet av sjokk. Hun hadde hørt om folk som ble det. Nå visste hun hvordan det føltes. Det begynte med en ubehagelig, prikkende følelse et sted rundt knærne, som raskt bredte seg utover i hver celle i kroppen og til slutt samlet seg i en stram knute et sted under brystbeinet. Det ble vanskelig å puste, vanskelig å bevege seg, vanskelig å snakke. Likevel klarte hun, etter noe som føltes som en evighet, men som sikkert ikke var mer enn noen få sekunder, å presse frem et ynkelig, jamrende skrik: 
– Amanda!
David hadde saknet farten da de fikk utsikt mot brannen. Med et halvkvalt skrik, som fra et skadet dyr, tråkket han nå på gasspedalen så bilen skjøt fremover. 
– David! Linnea skrek høyt da bilen skjente mot venstre og truet med å forlate den våte og gjørmete veien. – David!
Han svarte ikke. Hendene hans knuget så hardt om rattet at knokene ble hvite. Kjevene var hardt sammenbitt, og fra øynene, som stirret blindt ut mot den røde himmelen foran dem, rant det en jevn strøm av tårer.
Det føltes ikke lenger som hun var til stede i sin egen kropp. Kroppen var blitt en for vond bolig for sjelen. Hun ville ikke være der. Hun ville ikke være noe annet sted enn hos barnet sitt. Og hun ville bort. Bort fra det forferdelige synet som hadde vært grufullt nok da de rundet åsen og fikk se ildskjæret over landskapet, men som ble til et rent mareritt jo mer de nærmet seg.
Sunset Hill … Ranchen som hadde fått navnet etter de vakre fargene på himmelen hver gang solen sank mot horisonten. Nå hadde ikke fargen noe med himmelen å gjøre. Assosiasjonen hadde flyttet seg til helvete.  
          Det ble ikke sagt noe. De ordene som kunne trøste, støtte eller lindre fantes ikke. Likevel var det ikke stille. I hennes indre tordnet det like kraftig som utenfor bilen. Det suste for ørene, det dunket og banket bak brystbeinet. Linnea følte det som om hodet skulle sprenges der hun satt og følte at hun mistet mer og mer av fornuften. Det fantes ingen fornuft lenger. Det fantes bare et stort, tomt gap av mørke og smerte.
– De har reddet henne. De har fått henne ut i tide. Selvfølgelig har de det.
Det gikk noen sekunder før Linnea skjønte at David prøvde å snakke til henne. Stemmen hans var tykk og fremmed. 
– De må ha merket brannen. Alle har kommet seg ut, kan du skjønne. Det er bare bygningene …
– Ja. Linnea hadde vanskelig for å puste. – Ja, alle er i god behold. Det er bare huset. Bygningene. De betyr ingenting …
– Nei. Ingenting. Alt kan bygges opp igjen. Alt … Det er ingenting vi ikke kan leve uten der inne. 
Ikke noe annet enn barnet vårt, tenkte Linnea. 
– Men hun er reddet ut. Hun er i god behold, sa hun høyt for seg selv.
Linnea visste ikke om det var riktig å bruke ordet lettelse, men det var vel det både David og hun følte da de kom frem til ranchen og så at vognskjulet, garasjen med bilene og trærne rundt husene var brent ned, men at hovedhuset fremdeles sto der, selv om flammene hadde fått et farlig grep om boligen og slikket grådig ut gjennom flere av de knuste vinduene i begge etasjene.
David var ute av bilen nesten før den stanset. Linnea også. Sammen løp de mot det brennende huset. Tett, sur røyk veltet mot dem og gjorde det vanskelig både å se og puste.
– Hvor er alle? Hvor er …? 
Tanken på at alle kunne være døde, ikke bare barnet deres, men de trofaste tjenerne også, var for vond å dvele ved. Lyden av en bjelke som raste sammen og sendte et regn av gnister mot nattehimmelen, klippet av resten av setningen. 
– Amanda … Hvor er Amanda? Davids stemme skar som en rusten sag gjennom det skremmende bulderet fra flammene. – Jeg må finne …