Dødelig kunst (Heftet)

Serie: Alvestad 63

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 63
ISBN/EAN: 9788202652692
Kategori: Romanserier
Omtale Dødelig kunst

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Blikket hans hardnet. – Alva ...

– Bare la meg være i fred, gjentok hun og hastet forbi ham. Ute på gaten stanset hun ikke for å trekke pusten. Hun måtte komme seg bort før han fikk anledning til å komme etter henne igjen. Hun slappet ikke av før hun var tilbake på værelset på hotellet, men selv da var hun nødt til å trekke for gardinene før hjertet sluttet å hamre i brystet.

Til toppen

Andre utgaver

Dødelig kunst
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Hun gikk langsomt. Forsøkte å fortape seg i omgivelsene og se på dem som potensielle kunstverk, men hun så hele tiden Paul og seg selv i dem. Paul som holdt rundt henne, slik hun ønsket å bli holdt. Paul som grep hånden hennes på uanstendig vis i all offentlighet, slik at folk snakket om dem, og kvinner misunte henne. Paul var en mann som ble lagt merke til. Hun hadde lagt merke til alle blikkene han fikk når han kom inn på cafeen. Hun visste at han var klar over hvordan kvinnene så på ham, det vistes i hele fremferden hans. Hvor mange kvinner hadde han egentlig vært sammen med?

Så tenkte hun på Mogens, som alltid forsøkte å være så nær henne som mulig. Han så på henne slik kvinner så på Paul. Opplevde Paul kvinnenes blikk som like vanskelig å forholde seg til som det hun gjorde med blikkene til Mogens?

Alva var så fortapt i tanker at hun ikke merket at hun hadde vandret inn i en ukjent gate. Her var det ikke mange mennesker, og fasadene sto høye og tette. Inne fra murveggene hørte hun barnegråt og noen som lo. Franske ord hun ikke forsto meget av.

Hun stanset. Hvilken vei ledet tilbake til den riktige avenyen? Over henne hadde himmelen blitt enda mørkere. Hun kjente seg usikker og angret på at hun hadde latt søsteren være igjen på cafeen. Det hadde vært lettere om de var to. Da ville hun sikkert ikke gått seg bort. Kristiane var mye mer oppmerksom enn henne.

Kanskje hun skulle banke på en dør og spørre hvor hun var? Hun slo det fra seg. Hun følte seg ikke så bevandret i det franske språket. Dessuten kunne det vise seg å være risikabelt. Hun kunne komme til å banke på en dør som skjulte et morderisk menneske, som ville trekke henne inn til seg, og ingen av dem hun kjente ville noensinne se henne i live igjen.

For noen skrekkelige tanker, sa hun til seg selv. Det er bare fantasien som løper løpsk med deg, Alva. Likevel lot hun være å banke på noen av dørene hun passerte og gikk heller videre, i den retningen hun mente hotellet var. Skrittene ga gjenlyd i de trange smugene. Ble til høye lyder som slo henne i hodet og fikk henne til å gå raskere.

Hun mintes alle de gangene hun og søsknene hadde sittet på et av barneværelsene i skinnet fra et talglys mens Oskar fortalte skumle historier. Han hadde greid å skremme henne flere ganger, men hun hadde glemt mange av historiene. Helt til nå, og nå ville de ikke ut av tankene.

Tenk på farger og pensler, sa hun til seg selv. De skrekkelige tankene forsvant ikke. Bare hun kunne møte noen, aller helst en kvinne. Så kunne kvinnen vise henne den riktige veien, og Alva ville være tilbake på hotellet raskt og le av hvor redd hun hadde vært. Enda bedre var det om hun fant en trikk eller en hestedrosje. Men hun så ikke noe slikt. Og fasadene var fortsatt tette og det ble mørkere jo lenger hun gikk.

Alva stanset. Hun måtte orientere seg, ikke bare gå på lykke og fromme. Onkel Edvard hadde en gang forsøkt å lære dem å tyde retningen etter stjernene. De hadde stått ute på tunet på Alvestad, alle ungene, mens Edvard tålmodig sa at når man så Karlsvogna, da betydde det ... ja, hva betydde det egentlig? Alva hadde glemt alt sammen. Hun hadde ikke vært spesielt interessert den gangen. Hun behøvde ikke navigere etter stjerner i Kristiania, for hun beveget seg sjelden alene i bygatene. Ingen dannet pike gjorde det. Bare skjøgene.

Nå angret hun på at hun ikke hadde fulgt godt nok med på det Edvard fortalte dem den gangen. Hun lette desperat i minnene, men de var og ble blanke.

Da hørte hun det: skritt. De kom i hennes retning. Alva snudde på hodet. Det var en mann som kom. Hun så ham på lang avstand. Han bar en mørk frakk og hadde en hatt på hodet, men var for langt unna til at hun kunne se minen i fjeset. Likevel var det som om alt inni henne frøs til. Som om kroppen merket at det var noe med ham, noe som fikk henne til å gå videre igjen, fremfor å spørre ham om veien.

Hun gikk så fort at hun kjente pusten stange i halsen, og gikk enda fortere da hun hørte hvordan skrittene bak henne også satte opp farten. Hun kastet på hodet. Mannen var fortsatt der. Det var noe kjent med ham, hun hadde sett ham før, men hun ville ikke stanse. Hadde han hatt gode hensikter, ville han ropt noe vennlig til henne, for han måtte da se at hun ble skremt. Så sa hun til seg selv at hun overreagerte, det kom til å gå bra. Mannen var sikkert bare ute og spaserte, han ville henne ikke noe vondt. Hun måtte stanse. Hun gjorde det ikke.

Hun hadde kommet inn i en gate hvor det var butikkfasader. Alle var mørke. Innehaverne hadde for lengst lukket og låst forretningene for kvelden. Her lød det heller ingen stemmer fra fasadene. Kanskje bodde det ikke folk der? Da var hun veldig alene, med mannen bak seg.

– Hei! Han ropte til henne. Hun hørte det tydelig, for det var på norsk, og da visste han hvem hun var. En del av henne sa at hun burde stanse, det var kanskje en student som ville henne vel. Men hun våget ikke. Det var som om alle instinktene i henne været noe hun selv ikke var klar over enda. Så tenkte hun på sjalet rundt halsen til frøken Krantz. Det som egentlig tilhørte henne. Ta det med ro, sa hun til seg selv, og kastet nok et blikk bakover. Denne gangen stanset hun å puste et øyeblikk, for hun så noe i hendene til mannen. Noe blankt. En kniv? Ingen gikk vel med en kniv i hånden midt i gaten.

Alva begynte å løpe, for hun visste det plutselig: Hvis mannen fikk tak i henne, var det ute med henne.

I hodet drev skremselsbilder fra et av de anonyme maleriene, en kvinne ble slaktet på brosteinene i et trangt smug. Det var et av de aller verste motivene, det man mente symboliserte drapene til Jack the Ripper i London.

Frykten var som et stramt tau rundt Alvas hals, og hun løp videre selv om det føltes som hun ikke hadde mer pust igjen i halsen. Skrittene bak hadde også blitt raskere. De kom ubønnhørlig nærmere. Hvor var avenyen? Øynene lette i mørket etter en avstikker, flere mennesker.

Da så hun det, like foran seg, en dør sto på gløtt. Hun kastet et blikk bak seg, mannen hadde enda ikke rundet hjørnet. Med alt hun hadde av krefter satte Alva opp farten og kastet seg inn i mørket bak døren. Så trakk hun den til seg og ble stående, holdt pusten.

Hjertet slo så hardt at det var uråd å høre noe som helst fra utsiden, for det suste slik for ørene. Hun ventet hvert øyeblikk som helst at døren skulle bli revet opp, og så ville mannen stå der foran henne. Det siste hun ville se i livet, var kniven.

Til toppen

Bøker i serien