Olaug huket seg ned innerst i bingen og knep øynene hardt igjen.
«Olaug?»
Hun gjemte hodet bak knærne. Hvis bare ikke sauene hadde blitt klippet! Da ville det ha vært mye mer å gjemme seg bak. Nå var de så spinkle og små her de gikk at hun sikkert var synlig mellom kroppene deres. Den eneste fordelen var at den andre ikke likte seg i fjøset. Forhåpentlig sto hun der og holdt seg for nesen mens hun lengtet etter å komme seg fortest mulig ut igjen.
«Olaug? Hvis du er her, kommer du frem med en eneste gang!»
Olaug gjorde seg så liten hun klarte. Hun ville ikke snakke med frøken Bakken, eller tante Gøril, som onkelen hadde bedt henne om å si. Hun kom aldri til å kalle den kvinnen for tante.
«Nei vel, da stenger jeg dørene!»
Hun fikk bare stenge. Olaug visste uansett hvordan hun kunne komme seg ut igjen.
Det klakket i skohæler, så lød et knirk og en skubbing av treverk mot mur idet døren ble dratt igjen. Mest sannsynlig ble haspen hektet på også.
Hadde det ikke vært for at hun var så redd, ville Olaug ha hoppet i været av glede over å ha sluppet unna. Men nå satte hun seg bare opp på kne og slo armene rundt den nærmeste søya.
Noe forferdelig hadde skjedd på Nergården. Hun var ikke dummere enn at hun skjønte det. Hun hadde gjenkjent mannen som kom ridende i full fart inn på tunet. Det var bonden på Brokerud, nærmeste nabo til Nergården, og hun hadde hørt at han sa noe om ‘skutt’ og at Fredrik og Johan måtte komme seg hjem så fort som råd var.

Til toppen