Victoria stirret på tallerkenen som var plassert på det lille bordet ved siden av Augusts seng. Hun hadde ikke spist siden dagen før, men maten fristet ikke. 
Hun vred på seg i stolen hvor hun hadde tilbrakt de siste timene. August sov. De hadde enda ikke fått kontakt med ham. Elisabeth hadde sittet sammen med henne noen timer, men nå var hun nede i stuen sammen med Karen Sofie. 
I løpet av natten hadde Victoria ligget ved siden av ektemannen og lyttet til pusten hans. Hun hadde merket seg hvordan den steg og sank, og kjent stikk i hjertet hver gang hun opplevde at den endret seg. Frykten holdt hun inni seg. Hun kunne ikke slippe den til, hun måtte holde seg oppe og være sterk.

Hun hadde snakket til August om årene som hadde vært og om alle de gode stundene de hadde hatt sammen. Hun hadde malt fortidens bilder frem for ham, pratet om dagen de giftet seg og hvor meget det hadde betydd for henne, hvor trygg hun hadde kjent seg.

Augusts hånd rørte seg. Victoria rettet seg fort opp med bankende hjerte. Hun syntes hun så en trekning fare over ansiktet hans. Hun la hånden på det varme kinnet, så øyelokkene hans vibrere.

– August? sa hun med mild stemme, og ble overrasket over å se munnen hans bevege seg. Et øyeblikk passerte, hun holdt pusten og var akkurat i ferd med å si noe mer da August slo øynene opp. Blikket flakket over henne og veggen bak, før det la seg til hvile på henne.

– Du er våken! smilte Victoria. 
– Hva er klokken? Augusts stemme var hes og lav. 
– Den er snart tolv. Hvordan kjenner du deg? Victoria klemte hånden hans som om hun aldri ville slippe, og stirret inn i øynene som hadde beroliget henne så mange ganger opp gjennom årene. August kikket matt tilbake på henne.

Victoria strøk hånden over håret hans. – Vil du ha litt vann?

Hun reiste seg før han fikk anledning til å svare, og helte oppi et fullt glass fra den hvite porselensmuggen og rakte det til ham. Så ristet hun puten hans og la den inntil sengegavlen, før hun hjalp August opp i sittende stilling. 
Augusts hender skalv rundt glasset. Victoria måtte holde sine egne hender over hans for å støtte ham. Hun forsøkte å ha oppmerksomheten festet på ektemannen, forsøkte å ikke merke engstelsen som fortsatt satt som en vond klump i magen. August var våken, og han snakket til henne. Da ville dette gå bra. 
– Hvilken dag er det, Victoria? 
Hun fortalte ham det. August henfalt i tanker.

Victoria satte seg ved siden av ham igjen og grep hånden hans. – Nå skal du bruke tid på å bli frisk igjen, August. Du skal ikke tenke på noe annet, sa hun omsorgsfullt.

August hadde alt lukket øynene. 
En time senere kom Karen Sofie for å avløse henne.

– Han var våken i stad, fortalte Victoria gledestrålende. – Han snakket til meg, og han drakk nesten et helt glass med vann. Jeg må fortelle det til Elisabeth.
– Du skal se at dette kommer til å gå godt, smilte søsteren. 
– Du må sende bud på meg dersom han kommer til bevissthet igjen. Jeg trenger å være her for ham da. 
– Jeg skal gi beskjed med en gang noe skjer. Men nå må du få deg litt søvn, Victoria. Hvis ikke kommer du også til å bli syk. 
Victoria protesterte ikke, men hun gikk ikke til soveværelset med det samme. Først så hun etter datteren. Inger lekte med dukken og var heldigvis barnlig ubekymret. Victoria ble sittende og følge litt med på henne, nøt følelsen av at engstelsen kom i bakgrunnen. Da hun gjespet høyt for tredje gang, reiste hun seg og overlot datteren til barnepiken. 
Inne på soveværelset tok hun seg ikke tid til å kle av seg. Hun la seg bare rett ned på sengen og lukket øynene. Synet av August, sovende og avkreftet i sengen, ble avløst av minnet om Theo. Og innimellom kom tanken på Alexander frem. 
Victoria tvang tankene til Alvestad. Hun så for seg den stille overflaten på tjernet, og steinen hun likte å sitte på når hun skulle tenke. Nå var tjernet dekket av is, og snøen lå tykk i skogen. Når julen kom, skulle hun få oppleve alt sammen igjen. Hvis det ble en god jul, rakk hun å tenke, før søvnen tok henne.

– Fru Møller, De må våkne!

Victoria våknet til lyden av en opprørt stemme. Hun forsøkte å blunke søvnen ut av øynene, samtidig som hun fokuserte blikket på kvinnen som sto ved sengen.

– Har det hendt noe?

– De må komme med meg, var alt tjenestepiken sa.

Angsten hogg seg fast i Victoria, og hun var på føttene med det samme. Et øyeblikk svimlet det for henne. Med bankende hjerte fulgte hun tjenestepiken ut av værelset. Hånden skalv da hun forsøkte å glatte på frisyren.

Til toppen