Marina så på de hvite veggene. Nattbordet og de grelle gardinene. Potten under den smale sengen. Instrumentbordet og kommoden. Sykeværelset var kaldt og upersonlig. Det passet ikke til morens varme vesen. 
«Jeg finner ikke noe galt,» sa kompanjongen til Jens. Marina mente å huske at han het Bertil, men hun husket ikke etternavnet hans.
«Det kan være noe med hodet, men ellers har hun kun noen skrubbsår. Ingenting er brukket, for det hadde jeg kjent med en gang. Det er et Guds under, for er det ikke noe med hodet heller, har hun kommet lett fra det med tanke på hvor langt hun falt,» fortsatte han.
Jens nikket. «Takk, Bertil. Jeg blir hos henne og passer på. Gå til de andre pasientene, du,» sa han.
Bertil nikket og nærmest fløy ut. Det var hektisk på hospitalet i dag, forsto Marina.
«Dere hørte hva han sa. Det var samme konklusjon som jeg kom frem til. Vi må vente og se om hun våkner. Vi finner altså ingen andre skader enn såret i hodet. Det må sys, så orker dere ikke se på, får dere gå ut så lenge,» sa Jens myndig, men Marina så på ham at han fortsatt var urolig, og det smittet over på henne.
«Du er minst like redd som oss, Jens. Om du mistenker noe, må du fortelle oss det,» sa hun så.
«Jeg mistenker ikke noe spesielt, men det er altså hodet. Hvor skadet er hun der? Eller er hun ikke skadet utenom kuttet som må sys? Jeg skjuler ingenting for dere.»
De valgte å gå ut mens Jens sydde såret i Andrines hode. Marina var kvalm og svimmel. Hun grep hånden til Marna, som satt ved siden av henne. Ola og Olav sto lent mot vinduet til høyre for dem. Ingen av dem sa et ord. De var også preget av alvoret og det som hadde skjedd. En vakker midtsommerdag hadde på noen få sekunder blitt til et mareritt.
En trinn, gråhåret sykepleier kom med et brett med kaffe og noen brødskiver. Marina drakk kaffen, men holdt seg unna maten. Hun var så kvalm at hun ikke orket å tenke på mat, men Marna spiste godt. Hun registrerte at Olav og Ola også kun drakk kaffe. Da sykepleiersken gikk, føltes det som om tiden nærmest sto stille. Hvorfor brukte Jens så lang tid der inne?
Marina ble så rastløs at hun reiste seg opp og åpnet døren inn til sykeværelset. Jens var akkurat ferdig med å sy, forsto hun, for han dro stolen mot sengen.
«Jeg skulle si ifra. Hun er ferdig. Nå gjenstår det å vente,» sa han.
«Olav og Ola blir med resten av familien til pensjonatet så lenge,» forklarte Marna, som også hadde kommet inn, før de satte seg hos Jens.
«Det er bra. Dere kan også gå om dere vil. Jeg passer på Andrine, så ta det med ro,» sa Jens.
«Nei, takk. Vi blir hos mor,» sa Marina bestemt, og Marna nikket. De måtte være hos moren om hun våknet. Aldri i verden om de torde å gå fra henne. 
«Hvordan i all verden skjedde dette?» sa Jens. «Jeg sto og snakket med Olav. Så var hun plutselig borte. Så hørte jeg et skrik og løp som en gal da det gikk opp for meg at Andrine hadde falt utfor. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden da jeg så henne ligge i gresset. Jeg glemte helt at jeg var doktor. Andrine er min hustru. Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg har tatt imot syke folk. Skader og møtt pårørende, men dette … dette er noe helt annet. Jeg elsker henne så høyt.» Han la hånden sin over hennes. «Hun er mitt hjerte,» la han til med sår stemme. «Det er ikke lett å være doktor akkurat nå.»
«Vi forstår deg, Jens. Det må være vanskelig, men du håndterte situasjonen godt, og du var rask. Selv om pasienten er din hustru, opptrådte du akkurat slik en doktor skal,» forsøkte Marina å trøste.
«Ja, du gjorde alt riktig, Jens,» sa Marna.
«Ja, jeg gjorde kanskje det, men … Jeg har aldri vært så redd før. Nå er det jeg som er en pårørende. Det er forferdelig å ikke vite om alt går bra.» Han var på gråten, det kunne Marina høre på stemmen hans.
Marina så igjen bort på moren sin, som lå på ryggen. Hun syntes at det sitret bak øyelokkene hennes. «Se på mor, Jens. Jeg tror hun er på vei til å våkne. Se!»
Jens spratt opp. «Hun våkner nå, ja. Å, jeg håper hun husker, og at hun er seg selv,» sa han.

Til toppen