Louises hjerte verket, slik det alltid gjorde når hun la øynene på den syke datteren. Håpløsheten jog gjennom henne. 
– Det kommer en mann for å se til deg, Agnes, Vi tror han kan hjelpe deg med å bli bra igjen. 
Øynene til Agnes fokuserte ikke på henne, de gled opp i taket.
– Vil ikke det bli fint? Å bli bra igjen? Louise gjorde sitt beste for å maskere stemmen som lys og lett. Hun kunne ikke la datteren merke hvor fortvilet hun var. Det ville bare skremme henne. Inni seg skalv hun av de tilbakeholdte følelsene. En del av henne ville bare gripe om datteren, knuge henne inntil seg og skrike ut sin frykt og smerte slik at hele verden hørte det.

– Jeg vil sove, mor. Agnes vendte endelig blikket mot henne. De små hendene klemte om sengeteppet. 
– Snart skal du få sove, men først må herr Løken se til deg. Det klarer du sikkert. 
Agnes bet seg i leppen og så mot vinduet. Dukkene hennes var oppstilt på puten, men Agnes hadde ikke vist noen interesse for dem på flere dager. Louise bestemte seg for at dersom datteren ble frisk, skulle hun kjøpe en ny dukke til henne. En med blå kjole, som Agnes hadde sagt at hun ønsket seg. 
Jakob og herr Løken kom innenfor. Louise følte det som om luften i værelset brått ble tykkere, og det ble vanskeligere å puste. Hun la merke til at den ene bregnen borte ved vinduet var i ferd med å visne, og synet bygget oppunder den vonde følelsen hele hendelsen ga henne. 
– God dag, frøken Engh. Jeg forstår at De ikke kjenner Dem særlig vel? 
Agnes vendte øynene mot den ukjente mannen. Leppene hennes bevret. Louise var redd datteren skulle begynne å gråte. Så nikket Agnes langsomt på hodet. 
– Og hvor lenge har De følt Dem dårlig? Her Løken satte seg på sengekanten. Agnes plukket på dynen. – En stund.
– Det forstår jeg må være vanskelig. De orker kanskje ikke spise så meget heller?
– Jeg har vondt i magen, og maten smaker også vondt. Det gjør vondt å spise den.
– Og slik har De det ikke til vanlig?
Agnes ristet på hodet. – Jeg og Agnete liker mat, men nå er det bare Agnete som liker maten, ikke jeg. 
– Hun kaller dukken sin for Agnete, forstår De, skjøt Jakob inn. 
Herr Løken tok ikke blikket fra Agnes. – Har De fortalt Agnete hvorfor De ikke liker maten lenger?
– Maten smaker rart, og jeg får vondt etterpå. Stemmen hennes raspet mens hun snakket. Trettheten glinset i øynene hennes. 
– Hun er sliten, har ikke sovet stort i natt. Louise visste at Løkens spørsmål var viktige, men hun ville ikke at han skulle slite ut datteren.
– Jeg er tørst, mor. Agnes så på henne. Louise strakte seg etter glasset med vann som sto på nattbordet. – Her, vennen min. Drikk dette. 
Agnes la leppene mot glasset og tok noen slurker før hun hostet høyt. Tårene spratt frem i øynene hennes. Louise strøk henne over pannen. 
Da Agnes hadde kommet seg av hostekulen, så hun på Løken igjen. Fingrene strakte seg mot hånden hans. 
– Er De rik?
– Jeg? Løken så på henne og ned på hånden hennes. – Åh, De tenker på denne. Signetringen min. Den ser veldig stor og fin ut, men den er nok verdt mer for meg enn den ville vært dersom en tyv stakk av med den og prøvde å selge den videre. Jeg fikk den da jeg var ferdig med mine studier, og har ikke tatt den av meg siden.
– Agnes er veldig glad i ringer. Jeg sier at jeg skal kjøpe mange til henne når hun blir større. 
– Da er Agnes heldig som har Dem, herr Engh, smilte herr Løken og reiste seg. – Jeg skal la Dem være i fred, frøken Engh. Så får De sove. Han vendte seg mot Louise og Jakob. – Vi kan tale sammen nede. 
– Jeg skal be Kristiane se etter henne så lenge. Louise kastet et langt blikk på datteren før hun skyndte seg ut av værelset. 
Kristiane satt i vinduskarmen og kikket ut. Da moren kom inn på værelset hennes, for hun opp. 
– Er det noe nytt, mor?
– Jeg trenger at du sitter litt hos Agnes. 
– Selvfølgelig, mor. Jeg sitter der så lenge du vil. Skal du noe?
– Din far og jeg har fått en visitt vi må ta oss av, men jeg kommer opp til Agnes og deg senere. 
– Hva slags visitt, mor?
– Vi kan tale om det senere. Gå til Agnes nå. 
Kristianes øyne ble hengende ved henne, som om hun vurderte om hun skulle slå seg til ro med morens forklaring eller stille flere spørsmål. – Jeg skal ta vare på henne, sa hun til slutt. 
På vei ned til salongen møtte Louise Sabrina. 
– Er det noe nytt med Agnes? Hun sov da jeg var inne hos henne i sted. 
– Nei, dessverre. Alt er som før. Hver dag håper jeg på et mirakel, men hittil har jeg ikke blitt bønnhørt. 
– Det må være skrekkelig vondt. 
– Jeg tør knapt tenke på fremtiden. Men jeg setter pris på at du er her, at vi alle står sammen om dette. Louise presset frem et smil.
– Jeg så det kom besøk hit for litt siden. Jeg trodde ikke dere ville slippe noen inn i huset mens dette sto på, i tilfelle Agnes var smittefarlig. 
– Herr Løken er en venn av herr Møller. Han ønsker bare å hjelpe. Det var herr Møllers forslag. 
– Så han er doktor? Sabrina studerte henne. 
– Professor. Han er … Mer rakk ikke Louise å fortelle, før Jakob brøt inn i samtalen. – Herr Møller og herr Løken venter nede i salongen. 
– Da kommer jeg snart. Louise vendte seg mot Sabrina igjen. – Jeg kan fortelle deg mer senere. Hun grep venninnens hånd og klemte den. – Takk for at du bryr deg. Jeg vet at du har ditt å tenke på for tiden. 
– Jeg vil alltid være opptatt av deg og din familie, Louise, smilte Sabrina. – Vi har opplevd så meget som har formet båndet mellom oss og ført oss dit vi er i dag.

Til toppen