Elise fylte skurebøtten med såpe og varmt vann og klatret opp loftstrappen. Det var pent og ryddig der oppe. Så trist at Lillegutt ikke kom så ofte lenger. Her oppe kunne han sittet og gjort lekser uten å bli forstyrret.

Hun stakk langkosten under Josteins seng og lot den gli langs gulvlisten. Det raslet i noe papir, det måtte være noe hun hadde oversett sist hun gjorde rent her. En barnetegning kom til syne. Det var nok en som Lillegutt hadde laget. Hun skulle til å krølle den sammen og kaste den i papirkurven, men ombestemte seg og glattet ut papiret. Tegningen forestilte en svær, sortkledd mann som holdt armen hevet til slag. Foran ham sto en liten gutt i rød genser og blå bukser. Tårer rant nedover kinnene hans, og da Elise så nøyere etter, oppdaget hun at det ene kinnet var rødt og at det var en kul i pannen hans.

En far som ga sønnen sin juling, antakelig. Hadde tegningen noe med Lillegutts eget liv å gjøre? En dask av og til var vel ikke så uvanlig. Ikke en ørefik heller. Men hvordan hadde gutten fått kul i pannen? Elise gikk bort til lampen for å se bedre. Da så hun at det var tegnet noen røde flekker bortover gulvet, fra der gutten sto og bort til døren. Var det blodflekker de skulle forestille? Lillegutt hadde livlig fantasi.

Hun så opp. Følte seg uvel med ett. Lillegutt hadde ikke vært der på lenge, og Rosalind hadde aldri gitt noen forklaring på hvorfor hun var så kort og avvisende den gangen Elise kom på besøk. Lillegutt hadde vært redd Anders, hadde Torunn sagt. Elise hadde regnet med at det var et engangstilfelle, men innerst inne hadde hun følt en uro. Problemene med Hugo og Ingjerd hadde opptatt tankene hennes og skjøvet de andres vanskeligheter til side. Nå fikk hun vondt inne i seg ved tanken på at hun ikke hadde fulgt bedre med. Hun hadde sagt til seg selv at hun ikke hadde noe med det, men var det riktig av henne? Burde man ikke gjøre noe hvis man fikk mistanke om at noe ikke var som det skulle, selv om det var i andre folks hjem? Dette var til og med hjemme hos hennes egen datterdatter! Hva ville Jensine ha sagt hvis hun hadde visst at hennes egen mor ikke brydde seg mer om datteren og barnebarnet hennes?

Hun tok med seg bøtte og kost og klatret ned loftstrappen.

Johan sendte henne et spørrende blikk. «Er du ferdig alt?»

«Ja, det var ikke så støvete der oppe som jeg fryktet.»

Han smilte. «Nei, det kunne jeg ha sagt deg.»

Skulle hun fortelle ham om tegningen? Nei, hun lot det være. Johan hadde nok å stri med om han ikke skulle begynne å bekymre seg for Rosalind og Lillegutt også.

Til toppen