Et farlig eventyr (Heftet)

Serie: Sønnavind 112

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 112
ISBN/EAN: 9788202735203
Kategori: Romanserier
Omtale Et farlig eventyr

Magnus’ foreldre har lokket ham med seg til et avsidesliggende sted. Hjemme i Oslo venter Hugo og Ingjerd forgjeves. Politiet blir kontaktet og alle passasjerlister grundig gjennomsøkt, men uten resultat. Et tilfeldig møte med en fremmed kvinne gir Hugo nytt håp.

«Pastor Ringstad?» smilte hun. «Jeg har lest om Dem i avisen.»

Hugo nikket motvillig.

«Vi som har hatt foreldrene hans som naboer, skjønner hvor redd De og Deres kone må være», fortsatte den fremmede. «Fyll og spetakkel. Man vet aldri hva slike folk kan finne på!»

Hugo ble plutselig våken. Visste hun noe om foreldrene til Magnus?

Til toppen

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Morten kom hjem akkurat idet Rosalind hadde gått. Elise fortalte ham om Rosalinds planlagte Bergenstur. Han ristet skeptisk på hodet.

«Jeg holdt på å luke da hun kom. Telefonen ringte, og hun løp inn og tok den for meg. Det var Ingjerd. Hun lurte på om vi visste noe om Magnus.»

Morten så uforstående på henne. «Er han ikke på skolen?»

«Det var det jeg lurte på, jeg også. Rosalind sa at Ingjerd var så rar i stemmen.»

Morten rynket pannen tankefull. «Jeg håper han ikke har gjort det samme som i sommer.»

«Løyet og sagt at han var sammen med Torodd mens han i virkeligheten var sammen med sine biologiske foreldre, mener du?»

Morten nikket. «Vi burde kanskje ha fortalt det til Hugo likevel selv om jeg lovet Magnus at jeg ikke skulle si noe. Jeg var så sikker på at han ikke ville gjøre det igjen. Det virket som om han hadde fått nok.»

«Siden Ingjerd ringte og etterlyste ham, må noe ha hendt. Skolen har begynt igjen etter ferien, potetferien som den ofte kalles, Magnus skulle sikkert ha vært hjemme igjen i går kveld.»

Morten ristet på hodet. «Dette lover ikke bra. Jeg tror jeg er nødt til å fortelle dem det Magnus betrodde meg.»

Elise nikket.

Det gikk i porten, og begge vendte blikket dit. Til Elises forbauselse var det Hugo som kom. Hugo ville ikke bli blid når han fikk høre hva de visste og at de hadde unnlatt å fortelle ham det.

Han virket nervøs og oppskaket. «Magnus har ikke kommet hjem! Vi trodde han var med Torodd, men han må ha løyet for oss,» begynte han med skjelvende stemme. «Ingjerd og jeg satt oppe i hele natt. Vi har ringt politiet, og de har prøvd å få tak i foreldrene hans, men hittil uten hell. Jeg tror heller ikke at det kan være de som står bak. Magnus er jo redd dem og vil ikke ha noe med dem å gjøre.» Stemmen til Hugo brast, han svelget og kjempet for å få kontroll over stemmen før han fortsatte: «Politiet ser ikke bort fra at det kan ha vært en ulykke, men hvem var han sammen med og hvor har han vært?»

«Jeg har noe jeg må bekjenne for deg, Hugo,» sa Morten alvorlig. «Jeg ga Magnus mitt æresord på at jeg ikke skulle sladre, men jeg forstår nå at det var galt av meg. Jeg tror at Magnus er sammen med sine biologiske foreldre. Han var sammen med dem i sommer også.»

Hugo sperret øynene opp og stirret vantro på ham. «Hva er det du sier? Har du visst dette helt siden i sommer uten å fortelle det til oss?»

«Magnus ba meg så inntrengende om ikke å si noe, og jeg tenkte at det viktigste var å beholde hans tillit. Jeg håpet å få ham på rett spor. Jeg beklager virkelig hvis det viser seg at jeg tok feil.»

«Hadde vi visst dette i sommer, kunne vi ha kunnet forhindre at han gjorde det samme om igjen!» kom det hardt fra Hugo. «Nå har han vært borte i flere dager sammen med to kriminelle personer! Ingen vet hva som kan ha hendt ham!» Hugo snudde på hælen og gikk mot porten.

Elise løp etter ham. «Hugo, vent! Jeg er så lei meg. Vi mente bare å hjelpe ham og hjelpe dere. Ved at han fikk tillit til Morten, kunne Morten gradvis ha påvirket ham og hjulpet ham til å bedømme sin egen situasjon. «

Hugo snudde seg mot henne. «Du var altså med på dette, du også? Det hadde jeg aldri trodd at du ville gjøre mot meg!»

Elise brast i gråt. «Forstår du ikke at vi gjorde det for å hjelpe deg? Magnus har et forvrengt bilde av virkeligheten. Han er redd foreldrene sine, og han vet godt hva som skjedde. Samtidig er de tross alt foreldrene hans, og han vil gjerne stole på dem. Det var dette Morten ønsket å få ham til å innse.»

«Det kan være for sent nå. Magnus kan være død.» Dermed vendte han seg fra henne og begynte å gå.

«Jeg tror ikke det har hendt ham noe, Hugo!» ropte hun etter ham. «Han har sikkert bare blitt med dem på en ferietur.»

«Da ville han ha vært her nå,» ropte Hugo tilbake.

Morten hadde fulgt etter henne ut porten. Han så svært bekymret ut. «Vi må gjøre alt vi kan for å finne ham,» sa han opphisset. «Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv at jeg ikke fortalte dem det.»

Til toppen

Bøker i serien