Marna stirret på Dagmar som om hun var gal på sinnet, og det måtte hun faktisk være, for hun kom aldri til å bli boende her om villaen ble et bordell.
«Ja, jeg vet alt. Og på kvisten er det nedpakket mange vakre kjoler. De er sydd for å friste mannfolkene. Så jeg har forhørt meg litt rundt. Det kommer fire kvinner hit …» Hun så bort på gulvklokken. «Du verden, så fort tiden går. De kommer jo hvert øyeblikk. Pikene skal bades og stelles. Din oppgave blir å være bordellets ansikt utad. Din skjønnhet skal lokke mennene inn til vårt lille rede.»
Marna ristet på hodet. «Det kommer aldri til å skje. Jeg er ikke en slik kvinne. Du kan ikke kreve det av meg, Dagmar. Det kan du ikke …»
«Jo, det kan jeg, for du har bodd her gratis siden du kom inn døren. Du har fått vakre kjoler. Penger til å kjøpe deg det du vil, og ikke minst mat og drikke, som ofte er mangelvare hos de fattige. Jeg har også kostet på deg en doktortime som kostet sitt. Er det slik du ønsker å takke meg?»
«Jeg kunne ikke ane at du tok meg inn i ditt hjem for å kreve noe tilbake. Jeg trodde du brydde deg om meg,» sa Marna samtidig som det gikk opp for henne hvor naiv hun hadde vært.
«Det er betalingen. Du skal slippe å utføre tjenester. Det du skal stå for, er som sagt å gjøre mennene klare. Tirre dem opp, smiske med dem og kysse dem. Som regel dukker det opp noen sedler, og de sedlene skal jeg ha i min safe. Pikene tjener sitt, og jeg tar min andel.»
Marna kjente fortvilelsen gripe tak i henne. Kroppen var som lammet. Kvinnen som satt foran henne, som hadde tatt henne inn i sitt hus, var gal. Like gal som Albert Johansen. Aldri i verden om hun skulle falle så dypt. Aldri! Det var tydelig at Dagmar kjente henne dårlig.
«Jeg sier blankt nei, Dagmar. Det der går jeg ikke med på.»
Dagmar så hånlig på henne. «Så du vil ikke gjøre dette frivillig? Og ikke kall meg Dagmar lenger. Dagmar er den fine fruen som tilhører fiffen. Fra nå av kaller du meg Inga. Inga Frantsen. Alle som kommer hit til bordellet, kjenner meg under det navnet.»
«Nei, ikke noe av dette kommer på tale. Da reiser jeg heller hjem.»
«Beklager, men du skal ikke hjem.» Fruen ropte på Søren, en brande av en kar som dukket opp i villaen en gang i blant. Dagmar hadde sagt at han var en bekjent som en gang i tiden hadde hjulpet henne da hun hadde det vanskelig.
Søren kom inn som på kommando og stilte seg midt i rommet mens han så avventende på fruen. 
«Du får ta deg av den stridige gjesten vår. Hun vil ikke bli med på planene våre, dermed må hun straffes, slik at hun forstår at det er alvor. Så ta henne med deg. Nå!»
Han så på Marna, løftet henne opp og kastet henne over skulderen, like lett som om hun var en dukke. Hun slo ham i ryggen. Sprellet med bena, hylte og skrek så høyt hun maktet, men han gikk taktfast opp trappen, inn en dør og hev henne ned på en seng. Marna registrerte raskt at det ikke var værelset hennes. Og da hun så at det var gitter foran vinduet, ble hun så kvalm at hun kastet opp på gulvet.
Søren sa ingenting. Han vendte om og lukket døren. Så hørte hun at døren ble låst.
Marna satt rett opp og ned mens hun ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Hun hadde sittet i stuen og talt med Dagmar. Plutselig ble det snakk om et bordell og at hun skulle hjelpe til! At hun skulle være bordellets ansikt utad. Marna hadde nektet, og Søren hadde båret henne opp trappen, og nå var hun stengt inne.
Herregud, hva har jeg rotet meg opp i nå?

Til toppen