Moren lå på gulvet, og taburetten hennes hadde veltet.
«Mor!» Lovise sank ned på kne og grep fatt i morens skuldre. Kroppen hennes var helt slapp, og øynene stirret fjernt ut i luften.
Gode Gud, tenkte Lovise. Hu er dau!
Hun ristet forsiktig i henne, men det kom ingen reaksjon. «Mor!» ropte hun igjen, enda høyere denne gangen.
«Men i jøssenam som du skriker!» kom det fra faren. «Er hu dau?»
«Je veit itte!»
Full av bange anelser lente hun seg frem og la øret over morens nese. Hennes egen hjerte slo så hardt at det var vanskelig å høre noe som helst annet, men etter en liten stund var hun nesten sikker på at hun kjente varm pust mot kinnet.
«Je trur hu puster,» sa hun stakkåndet. «Vi må hente doktar’n.»
«Det får bror din gjøre!» buldret faren tilbake.
Lovise reiste seg utstøtt. Knærne skalv under henne. Et øyeblikk var hun usikker på om det var trygt å la moren bli igjen alene på kjøkkenet sammen med faren. Men så kom hun frem til at han neppe ville gjøre henne noe nå når det var så galt fatt som det tydeligvis var. Fort stakk hun bena ned i støvlene og stormet ut gjennom døren.
«Lars!» ropte hun desperat mens hun bykset mot skålen.
Hun måtte rope enda en gang før hun endelig skimtet lykten hans i døren.
«Hva er det?» ropte han tilbake.
«Mor har ramla sammen og ligger på kjøkkengulvet. Hu svarer itte og stirrer bare ut i lufta. Du må hente doktar’n!»
«Hva er det du sier?»
«Je trur hu puster, men je er itte sikker. Du må skynde deg, Lars!»
Det tok ikke lang tid før broren forsto at det var alvor. Han hengte på haspen inn til skålen og langet ut oppover tunet.
«Je låner en hest på Nergår’n!» ropte han.
Lovise nikket, selv om hun visste at han ikke kunne se henne i mørket. Hun trakk skjelvende pusten og snudde seg tilbake mot stua. Da hun kom inn igjen, sto faren bredbent over moren, med vassausa i hånden, på god vei til å kaste vann i ansiktet hennes.
«Hva er det du gjør?» protesterte Lovise forferdet.
«Folk som har dånt, bruker da å komme tel seg sjøl hvis dom får litt vann i fleisen,» svarte han bryskt.
«Hu har da itte dånt!» freste Lovise. «Du ser da vel at hu har aua oppe? Og hu blir i hvert fall itte noe bedre hvis du hiver vann i fleisen på henne. Det er vel heller motsatt!»
Faren prustet og hørtes mest ut som en hest i ferd med å sprenges av utmattelse.
«Nå tier du, Lovise! Dette har itte du noe greie på!»
Lovise lot som hun ikke hørte ham. Hun fortet seg bare bort igjen til moren og satte seg på kne ved siden av henne. Så la hun hånden varsomt mot kinnet hennes. Det var fortsatt våt av tårer.
«Mor?» prøvde hun igjen.
Endelig begynte øynene å røre på seg. Hjertet bykset til i brystet på Lovise.
«Hører du meg?» spurte hun håpefullt.
Moren virret med blikket en liten stund til, før hun omsider festet det på Lovise. Men det så ikke ut som hun hadde til hensikt å svare. Mer som det var noe hun lurte på. De smale, blå øynene var fulle av undring, også var det et eller annet rart med ansiktet hennes. Det hang liksom ned på den ene siden.
Lovise sukket tungt. Hun ante ikke hva som feilte moren, men et eller annet var fryktelig galt.

Til toppen