Stemningen på Ringstad gård blir verre og verre. Mona Charlotte, den nye fruen på gården, nekter Elise og familien å komme på besøk. Til slutt er forholdene så ille at Elise og Johan likevel bestemmer seg for å reise til gården, i håp om å kunne hjelpe både Peder og gamle herr Ringstad.

Elise reiste seg, kinnene brant. «Hvordan våger du?» utbrøt hun rasende. «Slikt snakker man ikke om når det er barn til stede!»
«Barn?» gjentok Mona Charlotte og lo. «Er du ikke 17 år, Elvira?»
«Kjære dere,» kom det nesten gråtkvalt fra bestefaren. «Ikke begynn nå igjen, er dere snille. Hjertet mitt tåler det ikke!»
Elise satte seg, skamfull og ulykkelig. Hun hadde lovet seg selv ikke å miste besinnelsen, og hadde sviktet ved første anledning.

UTDRAG FRA BOKEN:
Neste dag dro Elise ned til banken igjen. Til sin overraskelse møtte hun Elvira i Storgaten.
Elvira hadde sluttet på Effata og fått seg midlertidig arbeid som butikkjomfru hos Gunerius Pettersen, men det var lenge til middagspausen.
«Hva gjør du her på denne tiden?» spurte Elise forbauset.
Elvira rødmet og mumlet noe om at hun skulle gjøre ærend for butikksjefen. «Jeg har dårlig tid,» la hun til og skyndte seg videre.
Først da hun var forsvunnet, slo det Elise at Elvira hadde hatt leppestift på seg og at hun hadde den nye blusen innenfor kåpen. Hun pleide da aldri å pynte seg for å gå på arbeid, men gikk i langermet forklekjole som alle de andre butikkjomfruene.
Hun fikk ikke anledning til å gruble mer på Elvira, for snart så hun at det var like lang kø til banken som det hadde vært dagen før. Til tross for Ole Gabriels beroligende ord, ble hun betenkt og bestemte seg for å bli stående til det var hennes tur, uansett hvor lang tid det ville ta.
Denne gangen sto to middelaldrende koner foran henne. De var tydeligvis nervøse for å miste pengene sine, og snakket høyt og opprørt om at de aldri mer skulle sette noe i banken. Den ene var overbevist om at banksjefen puttet folks sparepenger i sin egen lomme siden beholdningen plutselig hadde krympet så dramatisk, og den andre mente at det var statsministeren som brukte dem til å lage nye veier til «de hersens automobilene». Det lot ikke til at de hadde mange kronene på bankbøkene sine, men for dem var det kanskje det eneste de hadde å være stolte av. Dessuten ga det trygghet å ha penger på bok. I hvert fall hadde det gjort det hittil.
Elise hadde bestemt seg for å ta ut et stort beløp. Fem hundre skulle til guttene, og i frykt for å miste hele formuen hadde hun bestemt seg for å ta ut en god del og gjemme dem godt. Ole Gabriels ord om brann hadde skremt henne. Halve natten hadde hun grublet på hvor hun kunne gjemme pengene slik at ingen uvedkommende fant dem og de heller ikke ble flammenes rov hvis ulykken skulle være ute. Til slutt hadde hun bestemt seg for å legge dem i den tomme kakaoboksen og grave den ned i hagen.
Køen beveget seg kjedsommelig langsomt, hun merket hvordan utålmodigheten prikket i huden. Hun skulle tatt storvasken i dag, det blåste og var fint tørkevær. Etter fru Jespersens benbrudd ville hun heller ikke la henne passe Rosalind flere timer av gangen. Fru Jespersen var tross alt et gammelt menneske og hadde lett for å få vondt i både ryggen og hoftene. Andpusten var hun også.
Endelig var det hennes tur. Hun stilte seg foran skranken, viste frem bankboken sin og sa så lavt at ingen hørte det: «Jeg vil gjerne ta ut fem tusen kroner.»
Bankmannen kikket på henne over lorgnetten. «Hva sa De?»
«Jeg skal ha ut fem tusen kroner.»
Han åpnet bankboken, kikket på det som sto der og skottet deretter på henne igjen. Han tvilte sikkert på at hun kunne eie så mye, hun som var så enkelt kledd.
«Har De ikke lest avisene, frue? Alle bankene i landet sliter, og flere er gått konkurs. Det kommer ikke bare av at vi har tapt på store utlån og at vi er påvirket av krisen i andre land, men det kommer også av at folk er blitt hysteriske og tar ut det de har. Vi har derfor vært nødt til å sette en grense. De kan kun ta ut ti prosent av det de har innestående.»