Da slo en ny tanke ned i henne og fikk henne til å gispe av angst. Hvis Knut hadde fått øye på henne, måtte han ha blitt minst like skremt som henne. Antakelig hadde han følt seg trygg her øst i landet, hvor han var en fremmed. Å plutselig oppdage en av sine stedøtre som visste alt om ham, og som dertil måtte være fylt av hat og hevntørst, var noe av det verste som kunne tilstøte ham! Enten ville han komme seg vekk fra Østerrisør det forteste han kunne, eller han ville pønske ut en annen måte å løse problemet på. Det kom an på hvilket ærend han hadde her i kjøpstaden, om han var en vanlig sjømann på gjennomreise eller hadde noe spesielt å utrette. I så fall ville han ønske henne av veien, tenkte hun og sprang videre. Han hadde ingenting å tape på å ta henne av dage. Snarere tvert om!
 Mens hun løp, forsøkte hun å huske om han hadde møtt blikket hennes. Hun trodde det ikke, men var ikke sikker. Sjokket hadde lammet henne.
 Ikke ante hun hva hun skulle si til presten som unnskyldning for at hun kom tomhendt hjem fra torvet. Hun måtte også finne et påskudd for å slippe å gå ned igjen. Hun kunne ikke risikere å støte på ham en gang til.
 Agnes var våt av svette og hev etter pusten da hun nådde frem til prestegårdstunet. For første gang var hun fristet til å fortelle presten alt. Hvis hun skulle ekte ham, var hun før eller senere nødt til å betro ham hvorfor hun hadde tatt seg av Svanhild.
 I neste øyeblikk slo hun tanken bort. En prest hadde rett til å gripe inn mot alle slags synder og skulle berette alt han hørte om usedelighet og misgjerninger til øvrigheten. Han ville bli stilt overfor et vanskelig valg, og så pliktoppfyllende som han var, var det ikke sikkert at han valgte den løsningen Agnes tryglet ham om. Nei, hun kunne ikke røpe Marines hemmelighet!
 Da fikk hun brått se ham komme ut av stallen. Hun hadde trodd at han ikke ville komme hjem fra sitt besøk hos den gamle, døende skomakeren før langt på dag. Ennå hadde hun ikke klart å finne på en unnskyldning for hvorfor hun kom tomhendt hjem igjen.
 Hun saktnet farten og håpet at han ikke hadde fått øye på henne, men i det samme snudde han på hodet som om han følte at noen stirret på ham. Han stanset og utbrøt: – Agnes? Skulle du ikke ned til torvet i dag?
 Hun nikket og gikk ham motvillig i møte. – Jeg er lei for det, pastor, men jeg fikk ikke handlet, begynte hun famlende.
 Han stirret uforstående på henne. – Du ser forskremt ut. Er det hendt noe?
 Hun ristet på hodet. – Det var noen der som jeg ikke ønsket å møte, mumlet hun mens hun slet med å finne på en troverdig forklaring.
 Han så langt på henne. Så nikket han alvorlig. – Du behøver ikke å si mer, Agnes. Jeg skal få Adelheid til å gå i stedet for deg.
 Hun gløttet forvirret opp på ham.
 Han la hånden på skulderen hennes. – Jeg setter pris på at du holder deg unna ham. Som jeg sa, tilhører han de herremenn som tror de kan ta alt de har lyst på, det være seg kvinner eller makt, bare på grunn av sin formue og sin posisjon.
 Endelig forsto Agnes. Presten trodde at hun hadde fått øye på Johan.

Til toppen