Andrines hjerte bevret. Som hun elsket ham! Det var nesten ikke til å beskrive. Øynene deres møttes, det kjentes som det slo gnister, og hun så kjærlighet i øynene hans. For ham var hun alt. Han brydde seg ikke om at hun ikke var ung lenger. For ham var hun Andrine. Hans store kjærlighet. 
Hun blunket da hun forsto hvor tankene bar og hvor de kom fra. Det var Isaks tanker hun hadde lest. Det var ikke ofte hun kjente slikt lenger. Og hun fikk ikke så ofte syner som før heller. Kun småting som kom og gikk. Kanskje det var fordi hun ikke orket å ta ånder og varsler innover seg lenger? Men akkurat nå hadde hun lest Isaks tanker. 
«Jeg ser frem til barnet er født, Isak. Til jeg vet at alt er bra med den lille. At jeg i det hele tatt har ett barn er nesten ubegripelig. Jeg tenker ofte på dem jeg mistet. Det skjærer meg i hjertet hver gang.»
«Jeg vet det, kjære deg. Jeg føler det slik selv. Da du begynte å blø utenfor kirken, da vi trodde du var svanger … Det skjedde så mye. Og det verste var at jeg aldri forsto at det var Albert Johansen som ødela livet vårt. At det var han som plaget oss, og til slutt tok … til slutt tok min … bror.»
Hun gløttet på ham, så plutselig at han satt i tanker og var langt borte, for han stirret tomt ut i luften. 
«Ja, han var din bror, men en slask. Jeg var gift med ham, elsket ham, men det var fordi jeg trodde han var deg. Jeg tenker ofte på hvor feil jeg tok den gangen. Hvordan i all verden var det mulig? Hjertet mitt burde ha fortalt meg at noe var galt, at noe ikke stemte.»
«Han var en dyktig skuespiller, og han hadde en stor fordel. Han lignet på meg.»
«Ja, han spilte sin rolle godt. Men la oss ikke snakke mer om ham, Isak. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom inn på det. Kom heller og sett deg helt inntil meg. Jeg trenger en arm om skulderen.»
Han var ikke vond å be. Snart satt de tett inntil hverandre og nøt det flotte de hadde sammen.
Hun lukket øynene. I et lite glimt så hun Isak for seg med utstrakt hånd. Hun visste at han var død. Løgn, løgn. 
Andrine spratt opp mens hjertet hamret. Hva i all verden var det der? Det hadde vært stemmen til Isak, men han satt jo ved siden av henne. Løgn, hadde han sagt, men det måtte ha vært Johan som hadde snakket til henne.
Det svimlet for henne. Kunne hun ha innbilt seg at hun hørte ham? Hun så ned på Isak, som stirret urolig på henne. Øynene deres møttes.
«Hva i all verden var det som skjedde?» spurte han.
«Jeg vet ikke, men det var stemmen til Isak … Jeg mener det må ha vært Johan. Han sa noe til meg.» Hun svelget, følte seg med ett elendig og skjelven.
Isak reiste seg også. «Hva var det han sa da?»
«Han sa: Løgn, løgn.»
Isak bleknet og ble stram om munnen. «Det der er bare tull, Andrine. Hva skulle være løgn?»
«Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke, men det var så tydelig. Stemmen hans var så inderlig kjent.» Hun så på ham. «Beklager, men jeg tror ikke du er Isak.»

Til toppen