Febersinn (Heftet)

Serie: Alvestad 47

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 47
ISBN/EAN: 9788202574635
Kategori: Romanserier
Omtale Febersinn
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Ordene hans ble etterfulgt av et hvin. Det kom fra den lille treklyngen på høyre side av huset. De satte av gårde dit, begge to. Ingrid holdt om kjoleskjørtet mens hun løp. Det hadde lagt seg et fint lag med nysnø på bakken.
– For en vakker dag! Charlotte sto midt mellom to trær i bare underkjolen. Hun var barføtt, det så skrekkelig kaldt ut.

Til toppen

Andre utgaver

Febersinn
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Hun red inn på sorenskrivergården til et merkelig skue. Christian kom springende ned trammen med et hektisk uttrykk i ansiktet. Han hadde ikke knappet igjen skjorten hele veien, og håret hans sto til alle kanter. 
– Har du sett henne? 
– Er det Charlotte du mener?
– Jeg hørte at hun forsvant ut, enda jeg ba henne bli værende. Hun er ikke kledd for å være ute. 
Ingrid steg ned fra hesten og bandt tømmene til gjerdet. Uroen steg i kroppen hennes. Den siste tiden, etter at Charlotte kom seg såpass at hun kunne være oppe fra sengen på dagtid, hadde de hatt flere selsomme opplevelser i sorenskrivergården. Charlotte oppførte seg som om hun hadde glemt alt av dannelse. Under middagene kunne hun plutselig finne på å tømme drikken sin utover gulvet hvis hun ikke orket mer, og hun skjelte ut pikene dersom de gjorde en eller annen feil. Hun nektet å spise sammen med Christian, karakteriserte ham fortsatt som en inntrenger. 
– Jeg vet ikke min arme råd, Ingrid. Jeg har spurt alle som kan tenkes å ha kunnskap om slikt. De råder meg til å skrive henne inn ved et asyl, men jeg ønsker ikke å gjøre det mot henne. Jeg husker hva Louise sa om sin tid ved Gaustad, hva pasienter blir utsatt for der. Jeg er redd for at dersom jeg sperrer Charlotte inne, vil hun bli sykere, aldri bedre.

– Ordene hans ble etterfulgt av et hvin. Det kom fra den lille treklyngen på høyre side av huset. De satte av gårde dit, begge to. Ingrid holdt om kjoleskjørtet mens hun løp. Det hadde lagt seg et fint lag med nysnø på bakken.
– For en vakker dag! Charlotte sto midt mellom to trær i bare underkjolen. Hun var barføtt, det så skrekkelig kaldt ut. Ingrid tok sporenstreks av seg sin egen kåpe og ville legge den om venninnens skuldre. Bare ingen hadde sett henne slik. De måtte tro hun hadde blitt helt vanvittig. 
– Charlotte, kjære deg, hva er det du holder på med? 
Christian sto ved siden av med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Han så ikke ut til å vite hva han skulle foreta seg. 
– Det snør, ser du ikke det? Charlotte slo ut med hendene og tok en piruett. Ingrid benyttet anledningen til å legge kåpen rundt henne, samtidig som hun tok grep rundt skuldrene hennes. 
– Det er vakkert vær, men du kan ikke være her ute med så lite klær på. Da blir du syk igjen. 
– Og hvem er du som sier det? Jeg føler meg helt frisk. Hun satte blikket i Ingrid. – Han er etter meg hele tiden, jeg begynner å bli lei av det. Jeg får ikke være i fred et eneste øyeblikk.
– Christian bryr seg om deg, Charlotte, vi er alle engstelige for deg. La oss gå inn igjen. 
– Jeg har ingen ektemann. Det ville jeg visst, sa Charlotte fast. Christian sendte Ingrid et fortvilet blikk. 
– Jeg ser at du er oppskaket, for din skyld skal jeg bli med inn, slik at du kan få kåpen tilbake, sa Charlotte medgjørlig. 
Hun begynte å gå. Ingrid trakk et lettelsens sukk, samtidig som hun lot blikket gli over omgivelsene for å se om noen la merke til dem. De kom seg til huset og inn uten å møte på noen. Charlotte rakte kåpen til henne. – Takk for lånet, nå vil jeg bade. Hun forsvant opp. Christian sank ned på kne mens han pustet tungt. 
Ingrid visste ikke lenger hva hun skulle si. De gamle oppmuntringene om at de måtte beholde håpet, hadde blitt forslitte. Dagene og ukene hadde gått, og de kunne ikke spore noen bedring. Harald hadde reist tilbake til Kristiania, og Christian ble alene med Charlotte – en ektefelle som altså mente han var en inntrenger. 
– Jeg vil virkelig ikke sende henne bort, men jeg ser ikke hva annet jeg kan gjøre. Jeg frykter for livet hennes, for at hun skal skade seg selv. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg kan holde lokk på saken. Folk snakker allerede om at de ikke har sett henne på en stund, jeg forsøker å si at hun ikke er helt frisk, sliter med snue og feber og foretrekker ensomheten en tid. Men jeg ser at de ikke helt tror meg. Snart kommer pikene her til å snakke, for hun er ikke nådig med dem, og da … Han reiste seg igjen mens han ristet fortvilet på hodet og trakk en hånd gjennom håret. – Jeg forstår ikke hvordan dette kunne skje. Hun var frisk, og så, i neste øyeblikk … 
– Har du prøvd å minne henne på fine opplevelser dere har hatt? Vist henne saker som hun har et spesielt forhold til?
– Hele tiden, men selv ikke Harald maktet å røre noe i henne da han leste diktene sine for henne før han reiste. Det er håpløst. Hun ter seg som om hun var et barn og ikke har lært dannelse. Hva skal vi gjøre når juleselskapene begynner? Jeg kan ikke la henne gå i noen, hun ville skjemmet seg ut. 
– Jeg synes du skal vurdere å sende henne til et sanatorium, slik du snakket om. Der vil hun kunne komme skikkelig til hektene, kanskje det nettopp er det som skal til for at minnene hennes vender tilbake. 
– Jeg føler det som om jeg har mistet henne, som at hun døde av slaget. Det er bare skallet av henne igjen. 
Blikket hans funklet blankt og sårt mot Ingrid.

Til toppen

Bøker i serien