Han så opp og møtte blikket hennes. «Det var da jeg forsto at mester Heinrich måtte være djevelen selv. Siden fikk jeg vite at han hadde behandlet sin hustru ille. Flere ganger hadde det stått om livet. Etter at jeg hadde fått høre dette, forsøkte jeg å finne ut om det var noen om bord jeg kunne stole på. Jeg skjønte at jeg ikke var den eneste som mislikte mesterens ugjerninger, men ingen av dem våget å trosse ham. Da jeg ble plukket ut til å bli med ham hit og innviet i hans plan, bestemte jeg meg for å handle på egen hånd.»

Ingebjørg lyttet oppmerksomt til det han fortalte. «Men da I red av sted med Erling på hesteryggen, var det ingen av de andre som forsøkte å stanse Eder.»

Det kom et lite glimt av glede i øynene hans. «Det forundret meg. Jeg ventet at det ville suse piler gjennom luften, i verste fall at noen skulle rekke å kaste et spyd i ryggen på meg, men ingenting skjedde.»

Hun så uforstående på ham. «Likevel frykter I at disse mennene vil hevne mester Heinrich hvis de får øye på Eder.»

«Ja. Jeg tror de ble fullstendig overrumplet da de forsto hva som hadde hendt. Først var de sikkert lettet over å se mester Heinrich ligge der. Det er ikke lett å ha en herre av mester Heinrichs slag. Først etterpå må de ha innsett at min gjerning kunne skade dem selv. Hvis mester Heinrich hadde overlevd, ville han klandre dem for ikke å ha stanset meg. Nå gjør de alt de kan for å bevise sin troskap.»

«Det tyder på at mester Heinrich lever og at han ikke ble alvorlig såret.»

Oswald von Müglein nikket med en dyster mine.

Til toppen