Følelser og uforstand (Heftet)

Serie: Alvestad 73

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 73
ISBN/EAN: 9788202737757
Kategori: Romanserier
Omtale Følelser og uforstand

Mens noen fremdeles er i sorg, gleder andre seg når Agnes og Rubens bryllup står for døren. Men alle er ikke like fornøyde. Noen må tøyle sine følelser før det hele går over styr og blir den rene uforstand, og i Fergus Falls sitter Embrek og venter nytt fra kone og barn i gamlelandet …

Halsen var høy, slik som var moten på denne tiden. Nedover det smale skjørtet var det lag på lag med blonder. Kjolen hadde et høyt liv, som ga inntrykket av at Agnes var høyere enn hun egentlig var. Hun så også enda smalere ut.

– Riktig betagende, sa fru Almholt. Hun virket fornøyd.

– Kjolen er aldeles nydelig. Så dyktig du er, Kristiane, roste Louise.

– Du ser ut som en prinsesse, sa Alva begeistret.

Til toppen

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Brevet kom med snøen. Embrek kjente øyeblikkelig igjen skriften på konvolutten. Det var fra Jørgine.

Det var mange måneder siden hun, Flora og Helmer reiste til Norge. Embrek hadde hatt nok å ta seg til i Hunted Hole, men han savnet datteren veldig. Flora pleide ofte å være med ham i arbeidet, og han likte å lære henne det han kunne. Ofte sang hun også.

Nå var Hunted Hole stillere enn han likte, og med høsten og mørketiden ble savnet etter familien stadig sterkere. Han savnet Jørgine mer enn han hadde trodd. Han hadde blitt så vant med å ha henne rundt seg, hun var en trygghet i livet som han hadde lært seg å sette stor pris på.

Han ventet med å åpne brevet til han hadde satt seg ned for kvelden. Da fant han sin vante stol foran ovnen i stuen og et glass med brandy. Det var en vane han hadde lagt seg til den siste tiden. Han drakk sjelden mye, bare en liten klunk på kvelden. Noen ganger var Salomon der sammen med ham. Det var stunder som Embrek satte stor pris på. Salomon var ikke en som sviktet, slik Harald hadde gjort.

Han savnet Harald også. Han likte ikke å innrømme det, men slik var det nå en gang. Han stakk hånden i konvolutten og trakk opp Jørgines brev.

Aller kjæreste Embrek, sto det. Den varme begynnelsen til tross, da han hadde lest brevet, følte han seg kald. Jørgine skrev at hun ville ut av ekteskapet. Hun ville skilles. Hun skrev at det ikke var riktig at de holdt sammen når de begge elsket en annen, og at han fortjente å være fri på samme måte som hun behøvde det.

Jørgine hadde rett i absolutt alt hun skrev. Han hadde ikke vært en god ektemann for henne, for han kunne ikke elske henne slik hun fortjente. Hjertet hans tilhørte en annen. Han hadde giftet seg med Jørgine for Floras skyld. Det var også tanken på datteren som fikk ham til å kjenne seg mislykket. Hvordan ville det være for Flora når Jørgine og han skilte lag?

En ny, større frykt tok ham: Betydde dette at han ikke ville få se datteren igjen? Skulle Jørgine forbli i Norge? Det skrev hun ikke noe om, men han holdt det for sannsynlig. Hun kom til å bli værende i Norge, sammen med Flora.

Han tok tak i glasset og hev det i veggen. Han dirret der han satt. Han kunne heller ikke unngå å tenke at dette var en straff fra Forsynet, fordi han ikke hadde greid å endre sine syndefulle veier. Harald kunne preke så mye han ville om at det ikke var galt at to menn likte hverandre. Han visste at det var galt, og det førte til at han mistet alt det som betydde noe for ham. Han skulle ikke vært født. Han såret alle rundt seg, og i samme slengen såret han også seg selv.

Utenfor presset mørket mot rutene, men det var ikke noe imot det mørket som han følte inni seg. Det var Flora som ansporet ham til å arbeide så hardt på farmen. Dette var hennes arvegods. Han visste at han ikke kom til å få flere barn. Den dagen han ikke greide å skjøtte farmen mer, ville den gå til henne. Hvis hun da kom tilbake.
Han lurte på hva foreldrene hans ville mene om dette. Han trodde ikke faren ville like det. Faren kom nok til å mene at dette var hans skyld. Han klandret fortsatt ham for hans nære vennskap med Harald.

Hvorfor skulle kjærligheten være så vond og vanskelig? Noen ganger ønsket Embrek at han ikke hadde følelser i det hele tatt. Det hadde vært lettere om han slapp å kjenne så sterkt. Dagene hadde vært mer overkommelige.

Han så ned på brevet fra Jørgine, så krøllet han det sammen, reiste seg og kastet det i flammene i ovnen. Han ble stående og se hvordan ilden åt seg gjennom papiret. Fortærte det til det ikke var annet igjen enn aske. Akkurat slik som ekteskapet hans.

Til toppen

Bøker i serien