Forlatt for å dø (Heftet)

Serie: Soloppgang 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202433253
Kategori: Romanserier
Omtale Forlatt for å dø

Andrine nekter å tro at Isak er skyldig i drap, men når det ikke kan bli stort verre, får hun et budskap fra fengslet som faktisk er det verste hun kan få vite. Selv om bestemoren kommanderer Andrine til å være hjemme av hensyn til barnet hun venter, nekter hun å gi seg. Ikke når det gjelder Isak!

Nå hadde nok bestemoren funnet ut at hun var borte, og sinnet gikk vel utover de andre der hjemme. Men Stina var der, og hun ville ta Andrine i forsvar og forklare den gamle hvorfor hun hadde vært nødt til å reise.
 

«En leseopplevelse!» Gro Kåsmoli, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Forlatt for å dø
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Andrine sprang nedover trappen og rev opp utgangsdøren. Hjertet banket hardt av både uro og håp. Jan og Åke hadde nettopp kjørt vognen inn på tunet.
            Brått stanset hun da det bare var de to som kom ut. Ansiktene deres var dystre, og hun forsto straks at Isak ikke var med dem.
            ”Kjære Andrine. Vi har gjort alt vi kan for å finne ham,” sa Jan bedrøvet og grep hendene hennes. ”Men han er borte. Ingen vet hvor han er …”
            ”Det går da ikke an!” stotret Andrine. Hun flettet fingrene i hverandre, knuget dem inn mot magen.
            ”Nei, det har du helt rett i, men slik er det altså,” sa Åke, som var kommet bort og hadde stilt seg ved siden av Jan.
            Andrine hakket tenner, ikke av kulden, men fordi hun følte at alt var tapt, at hun aldri ville få se sin Isak igjen.
            Nå kom også bestemoren styrtende ut i bare kjolen. Håret var ikke ferdig stelt og sto til alle kanter. Hun var oppskjørtet og redd, hun også.
            ”Er det noe nytt? Si det nå,” ropte hun ut, og Jan skyndte seg bort til sin kjæreste.
            ”Dessverre, Andrine. Han er som sunket i jorden. Vi har saumfart Christiania. Politiet har vært involvert, men de påstår hardnakket at Isak var død da han ble borte. Ja, vokteren sa også det samme.”
            Bestemorens skuldre sank noen hakk og en tåre rant nedover kinnet hennes. ”Det er ikke til å tro! Jeg … hvem hentet ham? Noen må da vite det?”
            ”En vokter tok ham med til et sykehus i byen, hvorfor vet jeg ikke, men da vokteren kom tilbake skrev han en rapport, hvor han skrev at Isak var død og at han var fraktet til likhuset, men ingen har fått inn en mann med det signalementet vi ga dem. Han var ikke der. Så vi er like langt nå som forrige gang. Isak er som sunket i jorden, og vi aner ikke om han er død eller levende.”
            ”Jeg er så lei meg. Men jeg blir også sint. Hva slags politi har de i Christiania? Jeg skulle ha dratt dit selv og sagt dem noen sannhetsord.” Nå var hun mer enn sint, og det smittet over på Andrine. Hun burde også ha blitt med dem for å finne Isak. I stedet satt hun fast her og fikk ikke gjort noe.
            ”Politiet har ikke flere opplysninger å gi. For oss virker det som om saken er ute av deres hender, at det er skjedd noe de er blitt pålagt å dysse ned.”
            ”Og hva skulle det være?” spurte Andrine og blandet seg inn.
            ”Det er det vi ikke vet,” skjøt Åke inn i samtalen. ”Men uansett hva det er, må vi nok anta at han er …død. Vokteren sa at han var død da han fant ham, men jeg vet ikke. Han hørtes ikke sannferdig ut.” Åke så trist på Andrine som gispet etter luft. Selv om det hele tiden var blitt sagt at Isak antagelig var død, var ordene til Åke så grusomme å høre at hun trodde hun skulle besvime. Bestemoren måtte ha sett reaksjonen hennes. Hun tok fatt i armen hennes.
            ”Og du, unge dame, blir med meg inn nå!” Det var en ordre, og Andrine hang etter henne som en viljeløs dukke. Ingenting betydde noe lenger. Hun måtte innse at Isak kanskje var borte for godt.
            Stina kom ned trappen sammen med Josefine. Isaks søster var gustenblek i ansiktet.
            ”Er det noe nytt?” spurte Stina forsiktig da bestemoren leide Andrine inn i stuen og ba henne sette seg i sofaen. Andrine lystret. Tennene klapret ennå, og hun var iskald helt inn i margen.
            ”Både ja og nei. Josefine, sett deg ned nå.” Bestemoren dro ut stolen fra bordet, og Josefine så skremt på den gamle da hun sank ned på den. ”Fortsatt har vi ikke fått noen endelig bekreftelse, men vi må nok dessverre innse at Isak er død. Det er for mye som underbygger den teorien. Jan og Åke har gjort alt i deres makt å finne ut av det, og vokteren som var der den siste natten, kunne bekrefte at han var død etter fallet i trappen, selv om Åke ikke synes vokteren var troverdig må vi tro at han er borte for godt. Jeg er fryktelig lei for det, Josefine, men …”
            Josefine spratt opp fra stolen og slo hånden for ansiktet. ”Nei! Jeg nekter å tro det! Isak er så sterk. Et fall i en trapp ville aldri ha tatt livet av ham. Han … Nei, jeg vil ikke høre på dette! Inntil det er bevist at han ikke er i live lenger, vil jeg tro at han kommer tilbake.” Så kom tårene, og Josefine styrtet ut. Gråten hørtes lang vei.
            Åke og Jan kom inn og sluttet seg til dem. Stina var blek, hun også, men sa ikke et ord. Hun stirret bare ut i luften, som for å døyve sjokket.
            Jan rettet seg i ryggen og satte seg ved siden av sin forlovede. «Vi må innse at det er over, min kjære. Det er ikke mer vi kan gjøre.”
            ”Jeg forstår det, Jan. Dere har vært til uvurderlig hjelp. Men vi må utsette bryllupet nå og heller planlegge en minnestund for Isak. Det er det eneste riktige. Jeg kontakter presten i dag.”
            Minnestund? Prest? Ordene satte Andrine helt ut. Inntil nå hadde hun følt at hun sto på siden av seg selv. Nå begynte det å gå opp for henne at Isak aldri kom tilbake. At hun aldri skulle se ham igjen. At alt var over – for alltid.
            Døren gled opp, og Emilie kom inn med kaffe, saft og en dram til herrene. Stille satte hun brettet på bordet før hun gikk fra dem.
            Bestemoren serverte. Andrine grep et drammeglass. Nervene måtte roes, eller så begynte hun å gråte.
            ”Nei, Andrine. Du må ikke ... Da blir bare sorgen tyngre,” innvendte bestemoren. Men Andrine var en voksen kvinne nå, det var på tide å gå sine egne veier. Hun tok en slurk, så to til, før hun tømte resten av glasset. Så tok hun et glass til mens alle betraktet henne med blanke øyne. Andrine lot som om de ikke var der og drakk så mye hun bare orket. Etter en stund suste det i hodet hennes, og da kom bestemoren bort og tok glasset ut av hånden hennes.
            ”Nå holder det. Det sømmer seg ikke for en ung, vakker kvinne som deg å bli beruset,” sa hun og satte glasset på bordet.
            Andrine kom seg opp. ”Jeg går og legger meg nå, så kan dere sitte her og tale om Isak og minnestunder så mye dere lyster. Jeg nekter å tro at han er død og er enig med Josefine. Hvis Isak var borte for alltid, ville jeg ha følt det.
            Hun fikk ikke noe svar. Alle satt stille og så på henne, og da hun nærmest sjanglet ut av stuen, var det heller ingen som stanset henne.

Til toppen

Bøker i serien