Oppdagelsesbetjent Hansen ankom huset en stund senere. Han var kledd i vanlig tøy, og Victoria forsto at han på den måten ønsket å unngå å vekke oppsikt. Det hadde kommet en reporter på døren som ville intervjue dem om saken, men August hadde fått tjenestepiken til å sende denne av gårde uten noe intervju. Han ville bruke all sin tid på at Alexander skulle bli funnet, og hadde begynt å gå gjennom finansene for å se hvor mange penger han kunne fremskaffe. 
De samlet seg på Augusts kontor, slik at heller ikke tjenerne skulle kunne lytte til samtalen.
– Det er best om du er sammen med din søster, sa han til Victoria, da hun ville gå inn sammen med ham, Verner og oppdagelsesbetjenten. 
– Jeg vil ikke sitte mer i uvisshet enn det jeg må, August. Og jeg skal ikke komme med noen utbrudd. 
Han betraktet henne og grunnet over dette.
– Vær så snill, August. Det var lenge siden hun hadde bedt ham så inderlig om noe, og en liten stund var hun redd han ikke skulle ta det til seg. Det hadde vært så mye vondt mellom dem, hun hadde såret ham dypt. Men overraskende nok nikket han og holdt døren åpen for henne. 
August begynte med å vise Hansen brevet. Denne betraktet dette lenge og vel, kom med flere «hm» og «ah» mens han lot øynene trekke ordene fra hverandre. 
– Får De noe ut av dette? August brøt stillheten til slutt. Satte ord på det samme som Victoria lurte på. 
– Det er tydelig at beskjeden er skrevet av en udannet. En embetsmann ville for eksempel aldri ha skrevet «De» feil. 
– Det kan jo være at ordet er skrevet feil med vilje, for å villede oss, skjøt Verner inn. 
– Det er selvsagt mulig, og noe vi må ta med i betraktningen. Det står i hvert fall tydelig for meg at motivet i denne saken er penger, intet annet. 
– Jeg fryktet det, sa August tungt. Victoria lurte på om tanken hadde slått ektemannen tidligere. 
– De skylder ingen penger? Oppdagelsesbetjenten så på August. 
– Nei, jeg kjøper svært lite på kreditt, og jeg har ikke særlig til overs for pengespill. 
– Har De noen gang skrytt av at De har mange penger?
– Overhodet ikke. Vi lever som vanlig her, hvis noen tror at vi er meget rike, så tror de feil. 
– Vi kjøpte en ny vogn for et år siden, dristet Victoria seg frempå. 
– Det har neppe noe med saken å gjøre, bet August henne av. – Saken er den at vi aldri har levd som om vi var svært rike. 
– Det kan tenkes at De er tilfeldig valgt ut, noen har sett gutten utenfor huset og sett sitt snitt. 
– Har dere mange slike saker? Victoria så på ham. 
– Nei, dette er den første jeg har vært borti. Unger forsvinner nå og da, men det kommer ikke brev med beskjed om at avsender vil ha penger for dem. 
– Kanskje det er noen som har tapt penger på bankkrisen, mente Verner. – Folk kan finne på så mye når de er desperate. 
– Vi kan ikke se bort fra det. Oppdagelsesbetjent Hansen foldet hendene. 
– Jeg tenker å betale, men jeg vil også at disse lømlene skal arresteres og stilles til ansvar for det de har gjort, sa August med dirrende stemme. – Det var derfor jeg ville at De skulle komme hit. Vi må finne et vis vi kan få tatt disse tølperne på og samtidig befri Alexander. Det er to dager igjen til lørdag, så vi har noe tid. 
Victorias hjerte trakk seg smertefullt sammen. To dager var altfor lang tid. Hun orket ikke tanken på å vente så lenge med å få se sønnen igjen, og ikke vite hvordan han hadde det. 
– Vi må tenke på noe lurt, noe som ikke setter min sønns liv i fare, fortsatte han. 
– Hvor mange vet om dette brevet? ville Hansen vite. 
– Bare vi som er i dette værelset, og min hustrus søster. Og så er det piken som kom med brevet og han som fant det, men de vet ikke noe om innholdet. 
– Brevet ble funnet ved tjenesteinngangen?
– Det var det vi ble fortalt. 
– Jeg vil samtale med det mennesket som fant brevet, han kan ha sett noe viktig eller ha andre opplysninger av verdi for saken. 
Det var noe med måten oppdagelsesbetjenten sa det på. Victoria så på ham: – Tror De at tjenestekaren løy, og at det var han som skrev brevet selv?
– Jeg tror ikke noe før jeg vet noe sikkert, fru Møller, jeg vil bare være grundig. 
– Det er vi takknemlige for, sa August rolig, mye roligere enn Victoria hadde kjent seg siden de forlot Valdres. Det var vanskelig å holde frykten og panikken unna. Det føltes som om hun kavet rundt i opprørt sjø, hvor det krevde alt hun eide av krefter for å holde hodet over vannskorpen.

Til toppen