Grossereren hadde sendt henne en vakker, klarblå kjole hun kunne bruke denne kvelden og en hvit kappe. Nå trakk hun hetten lenger frem i pannen så ingen skulle kjenne henne igjen.
Hun gikk inn porten og så at Ask ventet på henne på trappen. Da han fikk øye på henne, smilte han og kom henne i møte. Han var kledd som de andre herrene, med lysegrått halstørkle og vest, hvit skjorte, mørk, lang jakke og lysegrå bukser. Håret var også mer temmet enn før. Fortsatt var det samlet i nakken, men en lang lokk hang ned langs siden av ansiktet og bølget seg mykt. Til en forandring var han også helt nybarbert. Hun likte godt den rufsete siden hans, men denne versjonen av ham ga henne også hjertebank.
– Se på deg, sa hun og smilte. – Du kan virkelig gå kledd i hva som helst og likevel være den flotteste mannen jeg vet om. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde ventet at du skulle se ut som en adelsmann i kveld. 
Han skar en liten grimase.
– Du får skylde på grossereren. Han insisterte, og jeg gjør hva som helst for å få treffe deg.
Han ble myk i blikket da han fortsatte: – Nå er jeg glad jeg lot meg overtale, for du er nydelig.
– Hvordan vet du det? Jeg er skjult bak en kappe med hette, ertet hun.
– Du er alltid vakker for meg. Han løftet hånden hennes og kysset henne på håndbaken. – Øynene dine skinner, og leppene er så fristende at jeg må beherske meg for ikke å legge armene om deg og kysse deg til du mister pusten, hvisket han mot hånden hennes uten å slippe blikket hennes. – Er det svar nok?
– Mer enn nok, svarte hun hest.
Hun hadde knapt sett ham i det siste, med unntak av dagen før, da han fikk henne ut av det iskalde skuret, og hun lengtet etter å være alene med ham igjen.
– Skal vi gå inn i varmen? spurte han og holdt armen frem for henne. Hun tok den og lot seg geleide inn.
Det sto en vakt på innsiden og gransket dem da de kom. Rakel kjente ham igjen fra sist. Nå dro også han kjensel på henne og bukket.
– Frøken Ludvigsen, sa han. – Og herr Bergan. Dere er ventet.
Rakel måtte bite seg i tungen for ikke å rette på ham. For sosieteten i Tønsberg var hun grossererens datter. At hun hadde et annet etternavn enn hans var nok fremmed for de fleste.
En tjener sto klar til å ta imot yttertøyet hennes. Det surret av stemmer rundt dem fra andre gjester som akkurat var kommet. De kastet raske blikk i Rakels retning og stakk hodene hviskende sammen.
Rakel ga fra seg ytterklærne og grep Asks arm igjen. Hun forsøkte ikke å møte blikket til noen av de nysgjerrige gjestene da de gikk mot salongen og så ned. Først da hun ante at en person kom mot dem i god fart, kikket hun opp.
Det var grossereren. Øyenbrynene var kraftig rynket, og blikket hvilte på Rakels arm som holdt godt fast i Asks.

Til toppen