Da de dro hjemover en stund senere, var Adeline i godt humør, men så nådde de kirkegården, kom alvoret over henne.
Vognen stanset, slik Adeline hadde bedt kusken om. Hun kikket bort på Synnøve, som lå i kurven og tittet døsig opp på Vidar.
– Jeg blir ikke lenge, sa hun.
– Ta den tiden du trenger, svarte Vidar. – Vi klarer oss fint.
Det var begynt å bli kveld og mørkt på kirkegården. Men Adeline hadde vært der noen ganger nå og kunne veien. Hun fant morens grav og børstet vekk litt løv og snø slik at navnet hennes kom tydelig frem.
Da bokstavene kom til syne, fyltes øynene med tårer. Synnøve. Det samme navnet som datteren hennes hadde fått. Hun blunket raskt og tvang seg til å smile for å holde gråten unna.
– God ettermiddag, mor, begynte hun. – Det er en stund siden jeg har vært her, men det er det en god grunn til. Jeg er blitt mor, og du mormor, siden sist, fortsatte hun. – Vi har oppkalt den lille datteren vår etter deg, og jeg skulle ønske at du hadde fått møte henne. Hun er så nydelig, mor, så god og blid og …
Stemmen brast, og hun svelget hardt.
– Jeg vet at du ville blitt en god mormor for henne, for du var en god mor for meg. Nå prøver jeg å videreføre det du ga meg, slik at hun skal føle seg like elsket og trygg som jeg gjorde da du levde. Jeg prøver å nyte hver dag jeg får med henne, og … Jeg skulle bare så inderlig ønske at du og jeg hadde fått mer tid sammen.
Hun tørket bort tårene som rant nedover kinnene.
– Men du ga meg det viktigste, fortsatte hun da hun hadde fått følelsene under kontroll. – Din kjærlighet reddet meg i årene på anstalten, og den har også gjort meg i stand til å elske min lille Synnøve like høyt som du elsket meg.
Hun kysset fingertuppene og presset dem forsiktig mot gravsteinen.
– Når datteren min blir eldre, skal jeg fortelle henne alt jeg husker om deg, mor. Jeg skal holde ditt minne i live, og en dag skal vi møtes igjen. Da vil jeg ha mye å fortelle deg.
Hun tenkte tilbake på den gangen hun først ble forgiftet og så begravd levende, og den underlige opplevelsen da fru Bergan reddet henne tilbake til livet. Fortsatt visste hun ikke sikkert om hun hadde vært død, men hun var likevel overbevist om at hun hadde møtt moren igjen. I et glimt, som en engel.
– Eller kanskje du holder øye med oss og allerede vet alt? la hun smilende til.

Til toppen