Adeline sto på syrommet i Frostroses salgslokaler og så på den første leveransen av stoff fra Frantzens Veveri. Den var kommet akkurat som bestilt, og fargene var som forventet og kvaliteten god. Alle kvinnene, bortsett fra Laura, som sto i utsalget, var allerede i full gang med nål og tråd.
– Takk og lov at varene kom i dag, sa Dora. – For nå var det helt tomt for stoffet vi trenger til arbeiderskenes klær.
Adeline smilte. – Vi kan stole på herr Frantzen og arbeiderskene hans.
– Vi får nå se, svarte Dora og gikk for å levere første ladning med stoffruller til Ingrid og Tulla, som satt klare til å sy.
Adeline skottet bort på uret på veggen. De begynte å få liten tid.
Hun klappet i hendene og fikk alles oppmerksomhet.
– Jeg tror det er på tide at vi gjør oss klare til å gå, sa hun. – Vi er ventet om mindre enn en halvtime, og vi bør ikke komme for sent.
Alle kvinnene begynte å skravle ivrig mens de pakket sammen.
– Vi kan arbeide litt til, sa Dora, som hadde levert fra seg stoffrullene og kom tilbake til Adeline. – Vi har ikke tid til å ta fri hele dagen.
– Det er kun snakk om noen timer, Dora, sa Adeline. – Og det kan vi ta oss råd til.
– Du vet hva jeg mener, sa Dora. – Jeg tenkte ikke på inntjening, men på at vi må få klærne klare til kundene våre.
– Jeg er også opptatt av det, svarte Adeline. – Men dette er viktigere. For en gangs skyld kan vi legge ned arbeidet før arbeidsdagen er over, spesielt når det er en så god grunn.
Dora murret, men protesterte ikke. Adeline lurte på hvorfor hun var så mutt og krass, men hun visste at det nyttet lite å spørre.
Ikke lenge etter var arbeidet pakket bort og alle gjorde seg klare til å gå.

Til toppen