«Hva tenker du på, Petra?» spurte Ola som så innstendig på henne. Petra hadde glemt at han satt der. Hun likte det ikke. Han kunne gå.
«Alt og ingenting.»
«Du tenkte på Karolius. Du er dummere enn jeg hadde trodd, Petra! Jeg kan aldri tilgi deg det der. Husk det!»
Det var en advarsel. Det visste hun. 
Så ble han mildere stemt. «Det som skjedde, var ikke din skyld. Jeg burde ha tatt meg mer av deg. Vi to, vet du, men Marina krever all min tid.»
Petra slo blikket ned, orket ikke se ham inn i øynene. Han visste selv at det han sa, var vås. Likevel sa hun at hun skulle huske det han hadde sagt. «Det blir vel bedre med tiden,» la hun fort til.
«Det er nettopp det som kommer til å skje. Selv om det nå er en mager trøst. Du får slappe av ute. Det er nydelig vær, og solen skinner. På tunet er det i hvert fall litt mer liv enn her. Det er alt jeg kan tilby deg akkurat nå. Er det slik at du er redd for Karolius, kan jeg forsikre deg at han kommer ikke tilbake. Det tør han ikke.» 
«Det kan vi ikke være sikre på.» Hun prøvde å virke skjelven hver gang Ola nevnte Karolius. 
«Jeg ser at du er redd, men han er feig. Sånne som ham, er slik. Han er over alle hauger.»
«Jeg håper du har rett, men hva med gården hans, og villaen? Han vet at han har verdier der som nå blir stående brakk.»
«Han er smart nok. Jeg er sikker på at han finner en eller annen kar han stoler på som tar seg av et eventuelt salg. En dag tilhører gården og villaen andre folk. Jeg håper bare at lensmannen finner ham før han kommer så langt.»
«Det håper jeg også, Ola.» 
Marina kom inn og stilte seg ved siden av Ola. «Hvordan går det med deg i dag?» sa hun og så medfølende på Petra.
«Det er det samme, men far foreslo at jeg skulle sette meg ut litt. Kanskje jeg skal gjøre det, for det blir til at jeg tenker mens jeg ligger her.»
«Jeg er enig med din far,» sa Marina. «Frisk luft, sol og folk rundt deg er den beste medisin. Jeg vet hva jeg snakker om, Petra. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg har vært igjennom en hel del, og det har hjulpet å komme ut.»
«Jeg forstår. Da skal jeg forsøke å stå opp.»
Ola nikket. «Da ses vi nede.» Han langet ut og lukket døren etter seg. 
Marina ble stående. «Skal jeg hjelpe deg med noe?»
«Ja, takk. Jeg må ha på meg en pen og lett sommerkjole.» Augustdagene var heldigvis fremdeles varme.
«Det kan jeg hjelpe deg med.» Marina åpnet skapet og gikk igjennom kjolene hennes, før hun viste Petra en rød kjole med blomstermotiv. 
«Den er fin.» Petra skjøv seg forsiktig ut av sengen, og Marina hjalp henne bort til speilet.
«Å, som jeg ser ut. Jeg har merker i ansiktet, og det kuttet over øyet blir et stort arr,» sa hun og kjente at hun mistet motet. Ingen mann kom til å se på henne igjen. Hun var stygg. Ola … Nei, ham orket hun i hvert fall ikke tenke på nå. Han hadde ikke oppført seg så aller verst med tanke på det hun hadde gjort. 
«Du ser mye bedre ut nå, Petra. Sårene gror, og du får ikke arr av det der. Du må bare ta tiden til hjelp,» sa Marina bak henne.
«Jeg håper du har rett i det, Marina, for jeg er ikke så sikker som deg.»
«Det går seg til. Du er vakker. Så ikke tenk på det. Skal jeg børste håret ditt?»
«Jeg burde si ja takk, men jeg vil forsøke å klare meg selv. Armene er ømme, og det er tungt å løfte dem, men jeg skal klare å børste håret mitt. Det er på tide å komme seg ut av dvalen og ikke la den slasken vinne over meg, for det gjør han om jeg legger meg til,» sa hun bestemt. Hun måtte fortsette å spille offer så ingen skulle forstå hennes egen rolle oppi det hele. 
«Ja vel. Jeg forstår. Da går jeg ned så lenge og venter på deg på tunet.»
Petra presset frem et smil. «Da ses vi snart.» 
Da hun ble alene, gliste hun til seg selv i speilet. 
Jeg håper de klarer å finne deg, Karolius. Da skal jeg gjøre mitt livs beste forestilling slik at du blir sperret inne i lang, lang tid. Ingen avviser meg ute å få lide for det!

Til toppen