Flora tok et steg mot Stuart. Hun var glad for å se ham, men hun fryktet beskjeden han kom med.
– Flora. Stuart tok av seg lua og så på henne med triste øyne.
– Hva er det som har skjedd, Stuart? Du må si det med en gang.
Hun skvatt da varsomme hender la seg på skuldrene hennes. Det var faren som hadde kommet bort til dem.
– Flora, du må la Stuart få komme inn, sa han.
– Unnskyld, jeg … du må naturligvis få komme inn. Flora tok et steg til side og slapp ham inn. Hun klappet ham på armen idet han gikk forbi.
– Sett deg, sa faren og trakk frem en av stolene ved kjøkkenbordet. Elisabeth kom fra stuen med et glass i hånden.
– Her har du noe å styrke deg på.
Stuart kunne ikke norsk, men nikket takknemlig mot henne og drakk opp brennevinet i tre slurker.
– Jeg finner frem noe mat til ham også. Elisabeth ga tegn til Martha og Tom prest om at de skulle bli med inn i stuen.
Ewan la armen rundt Flora. Hun trakk pusten og stålsatte seg. – Det er tante, ikke sant? Hun så på Stuart, som så ned i glasset før han hevet hodet mot henne. – Nei, det er ikke din tante, ei eller William.
– Eleanor?
– Nei. Han så ned i glasset igjen og drakk den siste dråpen før han så opp og rettet blikket mot Ewan.
– Det ... det gjelder dine foreldre, Ewan. Og godset.
Ewan stivnet ved siden av henne. – Hva er skjedd? Dette må du utdype.
Flora kjente et stikk i hjertet. Hun grep armen hans og så på ham. Ansiktet var uttrykksløst, samtidig som Flora forsto at han forberedte seg på det verste.
– Dine foreldre har blitt drevet fra godset, og din far ble ført bort av soldater.

Til toppen