Flora løp til hjertet banket hardt av anstrengelsen. Blikket var låst til mannen.
– Unnskyld! ropte hun, men hverken mannen eller den eldre kvinnen reagerte. Hun presset seg til å løpe enda fortere, og merket at hun tok innpå dem. – Stans, vær så snill!
De to sakket farten og snudde seg. Kvinnen myste mot henne og sa noe til mannen.
– Jeg beklager, men ... Flora hev etter pusten. – Jeg må snakke med deg.
– Kjenner du henne? sa kvinnen.
– Nei, han så på henne med et granskende blikk.
Flora gikk helt bort til dem.
– Det var deg jeg traff her i havnen for to år siden, var det ikke? Du sa du hadde sett meg i havnen i Calais i Frankrike.
– Jeg ser ikke så godt lenger, sa mannen. Han gikk nærmere Flora og gransket ansiktet hennes. – Ja ... ja visst, jeg kunne aldri glemme deg, sa han og nikket flere ganger.
– Men jeg har aldri vært i Frankrike, sa Flora. – Det må ha vært en annen du så. Snakket du med henne?
– Da må jeg ha tatt feil, hun lignet meget på deg. Nei, jeg snakket ikke med henne. Dette er nå tre år siden.
Hjertet sank i Flora.
– Men hun solgte noe, sa du ... Hva var det igjen?
– Jo, hun solgte noen spesielle smykker som jeg kjøpte med til mor. Hun hadde et rundt halsen selv også.
– Å ja. Det er så fint, sa kvinnen og trakk frem smykket som lå om halsen hennes.
Flora gikk bort og så på anhenget. Et gisp forlot henne da hun så at det var makent til det hun selv hadde. Med en forglemmegei.
– Du sa det forrige gang jeg traff deg. Jeg har også et slikt smykke. Flora viste frem sitt eget. – De er helt like.
– Hun var svært lik deg, sa mannen. – Men kanskje litt eldre?
– Hvilket språk snakket hun?
– Det må ha vært fransk, for jeg kunne ikke forstå det.
– Jeg forstår, Flora ble tankefull. Det at kvinnen snakket fransk, tydet på at hun var fransk. Eller kunne det være at hun ikke ville vise at hun kunne engelsk? Var hun redd for å bli gjenkjent eller arrestert? Hun visste dette bare var halmstrå som hun klamret seg til, men hun ville så gjerne ha et håp om at moren kunne være i live.

Til toppen