Galskapens hus (Heftet)

Serie: Flammedans 74

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 74
ISBN/EAN: 9788202510602
Kategori: Romanserier
Omtale Galskapens hus

Baksidetekst:

Linnea flytter hjem til Tønset til Annas store glede. I Trondhjem frir Emil til Siri, og de gifter seg kort tid senere, men bryllupsnatten får uante følger. For brudeparet er ikke alene. I skyggene lurer en mann som for lengst er død og begravet.

Emil lente seg over henne og smilte. "Endelig," sa han lavt. "Endelig er vi alene."
Siri la armene om halsen hans og våget seg nærmere.
Det var da det skjedde. Det var ikke lenger Emil som ville ha elskov med henne, det var Gudleif!
"Nei! Slipp meg!"
Hun skrek, og Emils forskrekkede ansikt stirret ned på henne.

Til toppen

Andre utgaver

Galskapens hus
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Holger, Johannes og Atle var på vei fra Brattlia. Idet de passerte hytta, la Atle merke til at det lyste i vinduene. Han hadde ennå ikke snakket med Vandreren, så dette var en fin anledning til å stikke innom. Han stanset og tjoret hesten til et tre. 
            "Hvor skal du?" spurte Johannes og hørtes engstelig ut. 
            "Jeg skal ønske Vandreren god kveld. Vil dere være med?"
            Begge guttene ristet på hodet. De så skremt ut, syntes Atle. "Han hogger nok ikke hodet av meg," sa han og blunket. "Vent her. Jeg er snart tilbake."
            Atle gikk med lange skritt mot den vesle stua. Den dagen Vandreren kom til Øvre Garmo hadde han sagt til Anna at han skulle hilse på karen. En bedre anledning ville ikke komme, visste han og banket hardt på døren.        
            Et mannsansikt kom til syne i vinduet. Ansiktet forsvant. Nøkkelen ble vridd om i låsen, og i neste øyeblikk stirret Atle inn i taterens brune blikk. 
            "God kveld, mitt navne er Atle, og jeg er Annas ektemann," hilste han. 
            "God kveld," hilste Vandreren tilbake. "Jeg trenger vel ikke å si hva jeg heter?"
            Atle rakte frem hånden. "Jeg har hørt om Dem fra Anna og guttene."
            Vandreren lo og trykket neven hans i et fast grep. "Hyggelig å hilse på Dem. Johannes og Holger har snakket om Dem." 
            Atle smilte. "Så de har vært her oppe? Jeg tenkte meg det."
            "De var her senest i går. Har de ikke fortalt det?"   
            Atle ristet på hodet. "Nei, de har ikke nevnt det. Jeg håper at de ikke var til plage for Dem."
            "Det er bare trivelig å få besøk. Det er flotte gutter."
            "Ja, det er sikkert og visst," sa Atle og kjente at han var stolt av dem. "Trives De på Tønset? Har De fått nok å gjøre?"
            "Jeg trives og har fått arbeid nok frem til markedsdagene. Der har jeg tenkt å selge knivene jeg lager."
            "Så De er knivmaker?"
            "Ja, jeg er knivmaker og mye annet," svarte tateren blidt. "Jeg kjøpte kaffe i dag. Vil De ha en kopp?"
            Atle ristet på hodet. "Guttene venter. Vi har vært på Brattlia og var på vei hjem da jeg fikk se at det lyste hos Dem." 
            Atle løftet hånden til bremmen før han snudde seg og gikk tilbake til Johannes og Holger. 
            "Så du pistolen?" spurte Holger med ett. 
            Atle kikket opp på ham. "Pistolen? Hvilken pistol?"
            Holgers øyne var store da han svarte. "Vandreren har pistol. Han hadde mange kniver også."
            "De ligger i en kasse," la Johannes til.
            "Vandreren likte ikke at vi så dem," kom det fort fra Holger. 
            "Han ble sint," fullførte Johannes. 
            Atle måtte le. "Dette med knivene kan jeg forklare. Vandreren er knivmaker. Han skal selge kniver på markedet i oktober."
            "Pistolen, da? Sa han noe om den? Skal han selge den også, kanskje?"
            Det var Holger som spurte, og nå hoppet han ned på bakken og ga seg til å gå ved siden av ham. "Likte du ham? Var han hyggelig, synes du?"
            Atle trakk på skuldrene. "Det var ikke mange ordene vi vekslet, men han virket som en grei kar."
            "Han er ikke grei," kom det fra hesteryggen. 
            "Dere må ikke fly rundt og snakke om dette her," sa Atle leende. "Folk kan komme til å tro at mannen er farlig."
            "Kanskje det er nettopp det han er," kom det fort fra Holger. "Vanlige folk har ikke pistol."        
            Atle var tankefull da han gikk videre mot stallen. Han pleide å si at han var en god menneskekjenner, og hvis det virkelig var slik at Vandreren holdt på med noe muffens, så skjulte han det godt.

Til toppen

Bøker i serien