«Du vet ikke engang at jeg har giftet meg igjen. Det er en svensk væpner ved navn Folke Bårdsson. Han var min vokter da jeg bodde på Akersborg og på Tunsberghus.» Hun unnlot å si at de først var blitt viet like før forløsningen, og nevnte heller ikke når Elin ble født.

Fru Sigrid lyttet med våkent blikk. «Så godt for deg å få bo på farsgården din. Det var det du drømte om hele tiden. Jeg begriper bare ikke hvordan din husbond kan slå seg ned der når han er arving til et gods i Halland?»

«Faren hans likte det ikke, men gikk med på det til slutt. Akkurat nå er Folke et eller annet sted ved vestkysten av Svearike og kjemper for kong Magnus. Du har sikkert hørt at kongssønnen, junker Erik, har erklært seg som konge av Svearike og har inntatt Skåne og Varberg.»

Fru Sigrid så på henne med et forferdet uttrykk. «Da er du vel svært redd for at han skal falle i kampene?»

Ingebjørg nikket. Plutselig sto øynene hennes fulle av tårer. «Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke sendte med ham en relikvie. Relikviekorset som jeg arvet etter min far, ga jeg til biskop Salomon og Hallvardskatedralen i håp om at barna mine skulle bli spart for barnepesten som raste på sensommeren, men etterpå tenkte jeg at jeg heller burde ha sendt det med min husbond.»

Fru Sigrid så tankefull ut, så grep hun hånden hennes og hvisket: «Du skal få en av meg.»

Ingebjørg ristet på hodet. «Det kan jeg ikke ta imot, fru Sigrid. Jeg har ikke mye å betale med. Ikke før min husbond kommer hjem.»

Til toppen