Endelig var hun fremme. Borgmennene holdt på å bære de døde bort til det ene hjørnet av gården. Kirkegården lå nedenfor de nederste palisadene, så det kunne ikke bli noen gravferd med det første. Hun fikk så vidt et glimt av et par av de falne, og så til sin redsel at den ene hadde fått hele benet kuttet av. Blodet rant tykt og seigt, gresset var helt rødt der kroppene ble slept av sted. Hun ville styrte etter for å finne ut hvem de døde var, men en av borgmennene holdt henne igjen. «Dette er ikke noe for kvinner, frue. Kom Jer vekk herfra, I er i veien. Har ikke kongen gitt ordre om at alle skal holde seg innendørs?»
Ingebjørg nikket mens hun hakket tenner. «Men jeg må finne ut om Folke er blant dem.» Borgmannen måtte ha fornemmet hennes fortvilelse, for han stanset og så på henne. «Folke? Er det Folke Bårdsson I mener?» 
Ingebjørg nikket igjen, hun var svimmel og følte at hun ville segne om hvert øyeblikk.
«Væpneren fra Varberg?» Ingebjørg nikket igjen mens hun stirret skrekkslagent på ham. Nå sier han det, tenkte hun. Nå sier han at Folke er død.
«Han ble båret inn sammen med de sårede. I finner ham i borgstuen.»
Ingebjørg lukket øynene hardt igjen et øyeblikk før hun åpnet dem og pustet lettet ut. «Takk,» hvisket hun før hun snudde på hælen og la på sprang.
Borgstuen var i løpet av kort tid forvandlet til en sykestue. Båre på båre med sårede krigere sto på rekke og rad. Luften var allerede tung av blod og svette. Hese stønn, jamring, skrik og besvergelser gjenlød mellom de mørke tømmerveggene.
Ingebjørg kjente at hun ble kald i hodet, lukten av blod gjorde henne kvalm, og skrekken gjorde henne svimmel. Hun banet seg vei mellom pleiere og kongenes to leger, og omsider kom hun frem til den rette båren.
Folke lå med lukkede øyne. Hjelm, brynje og støvler var fjernet, og et klede var lagt over ham. Hun så hvordan røde blodflekker langsomt trengte seg igjennom stoffet og spredte seg, både ved brystet og bena, og våget ikke engang å tenke på hva som skjulte seg under.
Matt av lettelse og samtidig nummen av frykt beveget hun seg forsiktig frem til hodet hans, bøyde seg ned og kysset ham på pannen.
Til sin overraskelse så hun at han åpnet øynene. «Ingebjørg?» Det var alt han sa før øyelokkene gled igjen og hodet falt tungt mot siden.

Til toppen