| Forfatter: | Torill Karina Børnes |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Vestavind |
| Serienummer: | 3 |
| ISBN/EAN: | 9788202820305 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Håpets land
Ranald er tatt til fange på Orknøyene. I stummende mørke, i en trang og kald celle, holdes han innesperret i mange dager, og han får knapt vått eller tørt. Da han endelig innhentes til avhør, må han inngå en avtale …
Uværet fører båten med Maria, Caithrin og Leeona ut på åpent hav. Bølgene fråder rundt dem, og de har et svare strev med å unngå å bli skylt over bord. Det er en dramatisk, desperat situasjon.
Forferdet så hun det voldsomme havet som omga dem. Seksæringen ble sendt ned i dype bølgedaler, og deretter ført opp igjen på toppen. Dette ville ingen ende ta. Det gjentok seg som i et evigvarende duvende, kvalmende og klaustrofobisk helvete. Caithrin og Leeona klamret seg til rekka med skrekkslagne, bleke ansikter.
Utdrag
Ranald våknet med dundrende hodepine, omgitt av et fuktig mørke. Han kjente hardt steingulv under hendene da han skjøv seg opp i sittende stilling og lot øynene saumfare mørket etter noe å feste blikket på. Han tok seg til hodet og stønnet. Under fingrene kjente han en kul på høyre side av hodet, og håret var klissent av noe han antok var blod. Et smertesting fra skulderen jaget gjennom ham, og han stønnet høyt da han førte hånden opp til bandasjen som var surret rundt skulderen og armen. Skuddsåret var nesten grodd, så han håpet at slåsskampen ikke hadde revet det opp igjen.
Øynene vente seg sakte til mørket, og konturene av rommet han befant seg i, trådte sakte frem. Det første han så, var at det ikke var et rom, men en celle. Det andre han så, var at det var en svært liten celle med så lav takhøyde at han bare kunne stå på kne. Foran ham befant det seg en dør med en luke med gitter foran. I denne døren ante han konturene av en luke nederst – matluken, antok han. Han mente det var sannsynlig at han befant seg i fangehullet i biskopens palass i Kirkwall. Det stinket forferdelig her inne. Han lurte på om det befant seg en død mann i et fangehull ved siden ham.
«Hallo?» hveste han ut i mørket, og lyttet ivrig etter svar. Ingenting. Han hveste det en gang til, høyere denne gangen. Han syntes at han hørte et stønn i nærheten. Ranald kremtet og ropte «hallo?» så det sang i veggene.