Henrik snappet etter luft. Han åpnet entrédøren, raste ut av huset og bort til garasjen. Innerst inne, på hyllen som var godt skjult under arbeidstøyet som hang der, fant han flasken. Han skrudde av korken og helte brennevinet i seg uten annen tanke i hodet enn å kvele opprøret som fikk det til å svartne for øynene hans.

Da han kom inn en stund etterpå, var det stille inne i stuen. Han åpnet døren med et brak.

Tre par øyne stirret forskrekket på ham. Han lo og hørte selv hvor fåret latteren lød. "Så her sitter dere og koser dere! Det må jeg si!"

"Hallo, Henrik!" sa svigermoren. "Og god jul!"

Han fnyste. "Jammen sa jeg god jul!" Dermed snudde han på hælen, smelte døren igjen etter seg og gikk opp i annen etasje. Der veltet han seg ned på sengen og falt i søvn.

Han våknet ved at Adele ristet i ham. Et kort øyeblikk visste han ikke hvor han var, men så husket han.

"Hva er det i veien med deg!" raste Adele. "Du oppfører deg som et udyr! Mor ble så ulykkelig at hun reiste hjem, og Jensine var på gråten."

"Jeg hørte hva dere sa. Han slengte det rett i ansiktet på Karoline. Rett for nesen på halve byen!"

"Hva er det du vrøvler om? Det lukter av deg! Har du drukket igjen?"

"Den satans bøllen! Han var utro mot henne. Han hadde en annen og lot som ingenting! Og en slik type var hun glad i?"

"Er det kjæresten til Karoline du snakker om?"

"Jeg hørte hva moren din sa. Tante Sylvia hadde sladret."

"Jeg kaller ikke det å sladre. Det er viktig at vi prøver å forstå hvorfor Karoline gjorde som hun gjorde."

"Det var hans skyld!" Henrik reiste seg opp av sengen og freste: "Han er en morder! En helvetes kujon! Hvor lenge hadde han hatt to på en gang? En måned? Et halvt år? Mens snille, uskyldige Karoline lot seg lure og mente at han var drømmehelten, mannen i hennes liv!"

Adele hadde fått tårer i øynene. "Vær så snill, Henrik! Ikke gjør det verre enn det er for oss. Jeg har det vondt, jeg òg."

"Hun var ikke din datter! Du var ikke alene med henne og måtte være både mor og far på en gang. Hun kom ikke til deg når hun hadde det vondt, hun kom til meg!"

"Det hjelper ikke å rase mot skjebnen, Henrik. Det som har hendt, det har hendt. Og husk hva tante Elise sa til deg: "Som dine dager er, skal din styrke være."

"Det kan du si!" sa Henrik hardt og sparket til en sko som stakk ut under sengen. "Du vet ikke hvordan det er! Du har ikke peiling på hvordan jeg har det! Det er som om hele meg er fylt med en giftig gass som plutselig kan eksplodere!"

"Alkohol hjelper i hvert fall ikke, Henrik. Den kan heller fremskynde en eksplosjon enn å forhindre den. Gå deg en lang tur! Spark til steiner og stubber og isklumper! La det gå utover noe som tåler et spark eller to, men ikke la det gå utover barna og meg! Aller minst utover mor!"

Henrik fnyste. "Moren din tåler en støyt! Hun har dessuten gjort så mye galt i sitt lange liv, at hun ikke har noe hun skulle ha sagt. Har ikke du fortalt meg en gang at hun var utro mot en av de mange mennene hun var gift med? Hun er ikke et hår bedre! Like råtten som morderen til Karoline!"

Adele hev etter pusten. "Henrik, nå får det være nok! Jeg finner meg ikke i at du snakker slik om min mor! Hun har ikke gjort deg noe vondt! Tvert imot kom hun med en boks full av julebakst fordi hun visste at jeg ikke orket å bake noe i år."

"Så spis opp julebaksten og kos dere! Kos dere glugg i hjel! Prat og le og hygg dere alt dere kan! Dere forstår ikke noe! Dere skjønner ikke hvordan jeg har det!"

Til toppen