Inger var trett da toget endelig dampet inn på Østbanestasjonen. Hun hadde byttet tog i Danmark og Sverige også, og forsøkt å sove deler av veien. Men søvnen kom ikke lett, og når den først kom, hadde hun mareritt om det som hadde hendt med den fremmede mannen. Marerittene fortsatte også i våken tilstand. Hendelsene rullet rundt i hodet, igjen og igjen. Nå føltes det mest som at det ikke hadde skjedd. Men hun visste at det dessverre var virkelig. Hun hadde drept et annet menneske. Hun hadde skutt den fæle mannen, og så hadde hun sprunget derfra.

Hun grep knyttet og papirposen, hadde ikke greid å spise så mye på reisen. Matlysten ville ikke komme. Utenfor Østbanestasjonen gikk hun på en trikk som gikk til huset i Homansbyen. Hun hadde gledet seg til å komme hjem til Kristiania, men gjensynsgleden ble overskygget av det hun hadde gjort.

Da trikken stanset ved huset og hun kunne stige av, sto tårene i øynene hennes. Det gikk ikke å holde dem tilbake lenger. Hun var trygg, hun var hjemme, men samtidig føltes det ikke helt slik som hun hadde sett det for seg. Alt i henne var så kaotisk.

Hun åpnet porten. Snøen lå i store hauger i oppkjørselen. Det blåste en kjølig vind. Inngangsdøren var åpen. Inger tok i den, og steg inn. – Hallo?

Stemmen lød som ekko i den store hallen. Snart var en pike der. – Åh, frøken Møller! Er det Dem? Så hyggelig. Vi ante ikke at De skulle komme hjem nå.

Hun smilte svakt. – Det forstår jeg. Det er bare jeg som kommer, mor befinner seg fremdeles i Østerrike.

Mer rakk ikke Inger å si før en svart skygge kom brasende ned trappen og nesten dyttet henne over ende av gjensynsglede.

– Kulli! Inger gråt av glede. Hunden var ellevill. Den pep, bjeffet, tok noen små svingomer i sirkler før den igjen hoppet på henne og slikket henne i ansiktet. Aldri før hadde hun opplevd Kulli slik.

– Jeg tror du har savnet meg skikkelig. Jeg har savnet deg også, sa Inger, og klødde hunden bak ørene.

Hun så bort på piken. – Er Alexander hjemme?

– Han er på arbeid, men er ventet hjem om en times tid. Skal jeg lage noe å spise til Dem med det samme?

– Det trenger du ikke. Jeg kan vente på Alexander.

Piken skulle til å ta opp knyttet til Inger, men Inger stanset henne. – Jeg kan ta det selv, ellers takk, sa hun fort. Det var ikke verdt at tjenerskapet så hva det var hun hadde med seg.

Hun ble sittende og kose med Kulli en god stund før hun reiste seg. Hunden hadde fått henne til å føle seg litt bedre. Da hun gikk opp til værelset sitt, fulgte den henne som en skygge. Inger kjente at det var godt at hunden var der sammen med henne.

Inne på værelset la hun knyttet med gullbarren i kommoden, skjult under litt tøy. Så satte hun seg på sengen. Kulli hoppet opp og la seg inntil henne. Inger hadde ikke hjerte til å jage ham ned derfra.

Til toppen