Catharina så brått opp fra boken og lyttet.

– Hva var det? spurte hun forskrekket.

Eline, hennes tre år eldre søster, senket håndarbeidet og spisset ører. – Det høres ut som en stormklokke!

– Jeg syntes jeg hørte skrik og spetakkel i det fjerne, sa Catharina skremt. Hun snudde på hodet og så på søsteren med store blå øyne. – De kan vel ikke begynne her i Christiania også? Magnus påstår at de franske revolusjonsidéene er på vei hit. Konsul Mitchel hadde utbragt en skål for “frihet, likhet og broderskap” hos Thorns i forrige uke.

– Det gjorde han sikkert bare for å være morsom, sa Eline tørt. – Du vet da at Magnus elsker å dramatisere. Når han først setter fantasien i sving, kan han få hva som helst til å bli et fordekt opprør!

– Men jeg hørte far sa at president Kaas til og med har skrevet en rapport til kongen om hvem som er revolusjonære her hos oss.

– Slikt skal du ikke lytte til, aller minst bry hjernen din med! sa søsteren strengt. – Hva tror du en mann ville si ...

– Hysj! avbrøt Catharina henne plutselig og sperret øynene opp. I neste øyeblikk spratt hun opp av stolen og løp til vinduet. Nede i gaten fikk hun se en horde mennesker komme til syne ved trelasthandler Meltzers hushjørne. De skrek og hujet, knyttet nevene og bar seg som gale. Madam Møller slo forferdet vinduet opp, og kjøpmann Munk kom styrtende ut fra sin forretning for å se hva som sto på. I samme sekund slo den nylig hjemvendte artianeren, Jens Billingsen, vinduet sitt opp på vidt gap og ropte med iver og glød i stemmen: – Så våkner vi endelig opp!

– Revolusjon … hvisket Eline rystet. Hun sto rett bak henne og stirret vantro ned i gaten.

– Hører du hva de roper? hvisket Catharina skremt. – “Død eller brød” … la hun til mens hun så for seg bilder av alt det redselsfulle hun hadde hørt de siste årene. Franske kvinner og menn ført til giljotinen av de revolusjonære og kaldblodig myrdet til hurrarop fra de skuelystne.

I det samme ble døren som førte inn til farens bibliotek revet opp og Anna Kathrine Hausmann, pikenes mor, kom bestyrtet inn til dem. – Kom dere vekk fra vinduet øyeblikkelig!

Eline og Catharina snudde seg på likt.

– Hva er det, mor? spurte Catharina med en blanding av frykt og sensasjonslyst i stemmen. – Hvorfor stormer den horden av mennesker gjennom gatene på den måten? Er det revolusjon?

Moren lukket døren omhyggelig etter seg og kom bort til dem. Hun bestemte seg for å la døtrene få vite det hun selv nettopp hadde hørt av gjesten inne på sin manns arbeidsværelse.

– Det går rykter om at etatsråd Bernt Anker skal sende korn til sine venner i Frankrike. “Spadille” ligger fullastet ved kaien, og pøbelen strømmer ned dit i store skarer for å forhindre det.

– Men er det sant? spurte Catharina vantro. – Har han gjort noe slikt nå som det er kornmangel i landet og forbudt å eksportere?

Fru Hausmann sendte yngstedatteren et skarpt blikk. Hvordan skulle de klare å gifte bort en pike som interesserte seg for alt annet enn det en sosietetsdame burde! tenkte hun oppgitt.

– Jeg vet ikke, svarte hun motvillig. Hun var enda blekere enn ellers og hadde noe skremt i de store alvorlige øynene. – Far sier at det sikkert bare er tomme rykter, men kjøpmann Bjelke er svært bekymret og sier at det finnes revolusjonære selv blant våre nærmeste venner. – Er det kjøpmann Bjelke som er her? spurte Catharina forbauset. – Den gamle raringen med ørnenesen?

– Men Catharina! utbrøt moren rystet og så på datteren med åpen forskrekkelse i øynene. Men også noe annet, udefinerbart.

Catharina bet seg i leppen, hun lærte visst aldri å tenke før hun sa noe.

– Hør! sa Eline og fikk både moren og Catharina til å glemme gjesten inne på farens arbeidsværelse. – Nå roper de “død eller brød” igjen! Det høres uhyggelig ut!

– Hva kommer de til å gjøre med etatsråden, mor? Dreper de ham? spurte Catharina med en kriblende kuldegysning.

Fru Hausmann ristet skrekkslagen på hodet. – Det kan de da ikke! utbrøt hun rystet.

Til toppen