Lovise kastet seg ned på kne. Buskaset foran henne var ikke tett nok til å skjule henne helt, men heldigvis så ikke de to karene ut til å ha øye for annet enn hverandre. Hun blunket og blunket, men hun hadde ikke sett feil. Det var virkelig Amund som sto på den andre siden av elven. Han hadde brettet opp skjorteermene og tatt av seg hatten. Det svarte håret glinset i solen. Bare synet av ham var som et sug i magen.
«Hva gjør De her?» hørte hun Johan spørre.
Amund glodde bistert tilbake og brukte en hel evighet før han svarte. «Jeg går tur.»
Går tur? Lovise rynket pannen. De tilgrisede lakkskoene hans fortalte en annen historie.
«Jaha.» Johan så ikke ut til å sette så stor lit til forklaringen, han heller. «Har De fløtt telbars på Hadeland nå?» fortsatte han anstrengt.
«Nei, jeg er bare på dagstur.»
Johan ble stille en liten stund. Så vasset han barføtt ut i elven med stø kurs for Amund. Han så sint ut.
«Setra ligger rett oppover der,» sa han og pekte ut retningen. «De får ha lykke tel med å overtale henne!»
«Overtale henne?»
«Å, itte skap Dem. Vi veit begge to at De itte har kømmi hit for å gå på tur. De er her for å prøve å prate Lovise fra å gifte seg!»
Det rykket til like ovenfor kinnbenet på Amund.
«Så, det er bestemt nå, altså?» spurte han sammenbitt. «Når skal bryllupet stå?»
«Niende september,» mumlet Johan surt. «De har tre viku’r på Dem.»
Amund glodde kaldt tilbake på ham.
«De kan ta det helt med ro. Jeg hadde ikke klart å snakke henne fra det om jeg hadde forsøkt aldri så mye. Dessuten har jeg alt fått svar på det jeg kom for.»
Fått svar på det han kom for? Lovise fikk ikke øynene fra ham. Hvordan kunne han ha fått svar på det han kom for?

Til toppen