Engel lurte på om han hadde gått for langt. Om øynene hans hadde avslørt for mye. Men noen ganger var det så vanskelig å la være. Hun var et lyspunkt i alt det vanskelige. Så vakker. Uskyldig, klønete. Han trakk på smilebåndet. Hvordan gikk det an å gå av seg skoen nettopp idet fru August kritiserte Violetta for upassende skotøy på pikene? Han humret for seg selv, men smilet stivnet da et hyl av latter hørtes fra sofaen.
Åh, hvor han mislikte disse kvinnene som omga ham i salongen. Kvinnene satt for seg selv i sofaen, mennene hadde samlet seg med kaffe og konjakk i stoler rundt ovnen. Men stemmene til damene brøt gjennom tankene hans og blandet seg utidig inn. 
Kona hans var et kapittel for seg, og befant seg i en bok han for lengst var ferdig med å lese.
Men fru Henrietta August – for et utålelig menneske!
Hun ble nesten, men bare nesten, slått av sin usympatiske spyttslikker av en ektemann, herr Dilbert August.
Henrietta Augusts fremste samtaleemne var seg selv, huset sitt, puddelen og de to barna. I den rekkefølgen. Alt fortalt med en tilsynelatende urokkelig tro på at alle synes det var fornøyelig å lytte.
Og så var det vakre Isabel … Engel skjelte bort på henne. Han hadde likt henne en gang. Til og med vært forelsket i henne. Men hun irriterte ham stadig mer. Hennes synd var ikke overdreven snakk, men alle unnlatelsene. Det var noe i måten hun unnlot å møte blikket hans på, unnlot å snakke til ham, unnlot å lytte og unnlot å anerkjenne ham. Han, ektemannen til hennes beste venninne, eieren av stedet hun befant seg på, og husets herre, var som luft for henne.
Vel, det var kvinnene. Han likte ikke mennene som omga ham heller. Adam, hans beste venn, begynte å by ham imot. Tvert imot kjente han at han lengtet etter annet selskap. Kanskje en kar som Tormod. Han kunne faktisk ha tenkt seg å ta med en flaske brennevin og oppsøke den unge mannen. Komme i samtale med ham. Faren hans virket som godt selskap også. Det hadde sikkert vært adskillig mer nyttig enn å sitte her.

Til toppen