Frida gikk forbi Vågen mot Nordnes, der det lå en del bondestover det gikk an å ta inn i. Men underveis stanset hun opp. Hvorfor skulle hun legge seg inn et slikt sted? Ligge i en trang etasjekøye, kjenne dunsten av sure sokker og skittent tøy, gjerne vått om det regnet, og måtte forholde seg til fremmede og høre på snorkingen deres i løpet av natten. Hadde hun ikke penger nok til et rom på et gjestgiveri?
Hun ble stående og se seg om. 
Blikket falt på bygget ved siden av henne, «Hotell Hordaheimen,» leste hun på den fem etasjer høye, gråmalte murbygningen som raget over henne. Hun hadde gått forbi dette hotellet noen ganger og lurt på hvordan det ville være å ta inn der for en natt. Hotellet var ganske nytt, og det var mye mer fristende enn å ta inn på Allerstova, eller på et rom i en kaffistove i Hollendergaten. I morgen skulle hun undersøke om herr Bull og Anna var kommet hjem. Om de ikke var hjemme, fikk hun finne en annen løsning, men akkurat nå så hun for seg at hun leide et hotellværelse for aller første gang og fikk en god natts søvn i behagelige omgivelser. Kanskje det var mulig å kjøpe seg et lite måltid også? Hun bestemte seg og åpnet døren inn til resepsjonen. 
Den unge mannen bak skranken hilste blidt. 
«God kveld, hva kan jeg hjelpe Dem med?» spurte han på klingende landsmål. «Har De reist hit fra landet?»
«Ja, det har jeg, og jeg trenger et rom for natten.»
«Har De noen med Dem?» Resepsjonisten strakte hals for å se om det sto noen bak Frida.
«Hva? Nei, jeg reiser alene.»
Frida kunne bare forestille seg hva det raske blikket fra den unge resepsjonisten betydde, det som flakket over henne på en måte som skulle bedømme om han burde gi henne et værelse eller ikke. 
«Vi tar imot folk fra landet, vet De, og tilbyr dem en slags heim her i byen.» Den unge resepsjonisten smilte, han hadde åpenbart kommet frem til at å gi Frida et rom ikke innebar noen risiko. «Så vi har et rom til Dem. Det er bad og toalett i gangen, men mugge og vaskefat på rommet. Frokost serveres i Kaffistova. Det blir fire kroner, takk.»
Resepsjonisten gikk mot nøkkelhyllen, og Frida åpnet reisevesken for å finne portemoneen der hun hadde pengene. Hun stakk hånden oppi reisevesken og lette blant tingene. Til slutt gikk hun bort til et bord, la reisevesken oppå det, brettet den ut og søkte etter portemoneen med begge hender. 
Frida kjente resepsjonistens øyne i ryggen. 
«Jeg trenger navnet Deres, frøken.»
«Æh …» Frida kastet et blikk over skulderen på mannen bak skranken. «Vent litt, er De snill. Jeg må bare finne pengene.»
Det gikk kaldt nedover ryggen på Frida da hun ikke fant portemoneen, og da hun innså at hun ikke hadde den, var hun nær ved å besvime. Hun slo hendene for ansiktet og jamret stille.
«Frøken, det kan være at en av bondestovene nede på Vågen vil la deg overnatte uten å betale.»
Rødmen skylte frem i Fridas kinn. «Jeg har penger,» svarte hun bare og lette gjennom tingene sine på nytt. Hun hadde vært så sikker på at hun pakket portemoneen i reisevesken! Hun grep støvlene og vendte og ristet dem. At portemoneen skulle ha kommet seg inn i støvlene, var usannsynlig, men rarere ting hadde skjedd. 
«Jeg kan dessverre ikke gi Dem et rom om De ikke har penger.»
«Det forstår jeg,» svarte Frida med sviktende stemme. 
Hun sto villrådig en stund mens tankene summet. Hva kunne ha skjedd? Hun stakk hånden ned i lommen på stakken, der var det selvsagt ingen portemoné. Derimot fant hun en nøstekrok. Hun skar en grimase mot den og stakk den ned igjen i lommen.
Hun måtte lete enda en gang gjennom reisevesken.
Men resultatet ble det samme. Portemoneen var der ikke. Hun grep reisevesken, vendte seg sakte mot resepsjonisten og kremtet for å få oppmerksomheten hans.
«Hvilken bondestove tror De vil være vennlig å la meg overnatte uten å betale?» spurte hun med liten stemme.
«Beklager, det vet jeg ikke. Det var bare et forslag fra min side, de er kan hende mer vant med …» Resepsjonisten fullførte ikke setningen, men det forhindret ikke Frida fra å hisse seg opp, frustrert og fortvilet som hun var. 
«Vant med? Hva da? Vant med folk som er blitt frastjålet pengene sine og er i en fortvilet situasjon, eller var det noe annet De henviste til?»
«Jeg … bare glem det, er De snill. Hør med bondestovene om de kan hjelpe Dem.»
«Sa ikke De nettopp at dette hotellet skulle være en heim for folk fra landet?»
«For dem som har penger, ja.»
Frida kunne ha bykset på den påtatt vennlige resepsjonisten og klort ham til blods i ren og skjær fortvilelse, men takket for bryderiet før hun strøk på dør. Hun fikk aftensolen i øynene da hun kom ut på gaten.
Hadde hun glemt å ta pengene med seg?
Hun gikk gjennom handlingene sine hjemme, etter at hun hadde bedt Ceselie om å pakke sakene sine, og ble ganske snart enig med seg selv i at hun hadde tatt portemoneen opp fra kisten og lagt den i reisevesken. Den skulle ha vært der!
Om ikke Severin hadde …

Til toppen