Elisabeth tok sats da hun åpnet fjøsdøren. Vinden røsket i kroppen hennes da hun sprang over tunet og endelig kom seg opp på trammen. Der ble hun stående da et lynglimt flerret over gårdsplassen. Da så hun to menn som sto og gliste borte ved stabburet. Hjertet gjorde en runddans da hun så at det var Emils to venner som de ikke hadde sett på lenge.

Hun åpnet døren, smelte den igjen bak seg og låste. Der ble hun stående og stirre ut i luften.

De var tilbake! Hva skulle hun gjøre nå?

Elisabeth trakk pusten et par ganger før hun sprang inn på kjøkkenet. Henrikke sto ved vinduet og så ut.

”Ja, jeg så dem der ute.” Henrikke snudde seg. ”Vi må få fatt i lensmannen. Det får ikke hjelpe om det er uvær.”

Elisabeth skalv. Minnene om den vonde tiden da Emil bodde på gården, kom tilbake med full styrke. Og redselen da faren ble skutt.

”Og hvem skal tilkalle lensmannen?”

”Vi må sende bort en av drengene våre. Jeg går ut,” sa Henrikke bestemt. ”Jeg er sannelig ikke redd de to som står der og flirer.”

”Jeg vil ikke se dem, Henrikke. Jeg er livredd. Magen min … Det smerter.”

Kokka la hånden på armen hennes. ”Du får gå inn til far din og sitte hos ham, mens jeg ordner opp. Jeg er ikke skvetten av meg, bare så du vet det. Du må forsøke å ta det med ro. Jeg er sikker på at de forsvinner ganske raskt, at de har kommet tilbake i den hensikt å skremme oss. Men vi lar oss ikke skremme lenger, Elisabeth.”

Elisabeth svelget. ”Du har rett. Jeg skal ta det med ro, men jeg fikk sjokk da jeg oppdaget dem.”

”Det er ikke så rart. Jeg følte det likedan.”

Elisabeth ble med ut i hallen og ble stående og se på den bestemte kokka som kledde seg godt.

”Nå låser du døren etter meg.”

Elisabeth gjorde som hun sa, og låste døren før hun hastet inn til faren som nettopp måtte ha våknet.

”Å, der er du. Jeg våknet av at værelset lyste opp. Lyner det ute?” spurte han med sløv stemme.

”Ja, det er ordentlig uvær, far. Det lyner, men jeg har ikke hørt noe tordenskrall ennå.”

”Å, tro meg! Det begynner nok å tordne snart. Når uværet setter inn her, skal jeg love deg at det skjer ett og annet. Jeg får inderlig håpe at ikke så altfor mange trær faller.”

”Ja, la oss håpe det, far.” Hun satte seg i lenestolen som var blitt satt inn i værelset etter at faren ble skadet.

Faren gransket henne. ”Jeg ser at det er noe galt. Nå må du fortelle meg hva det er!”

Elisabeth så ned. ”De to kameratene til Emil er tilbake. De står borte ved stabburet. Henrikke har …”

”Hva fanden er det du sier?” sa han sint. ”Hvordan våger de å komme hit?”

”Jeg vet ikke, far, men Henrikke er ute nå for å sende en av drengene til lensmannen. Hun mente at de sto der bare for å skremme oss.”

”Herregud, hva vet den kjerringa? De er farlige, og du sendte henne ut?”

Til toppen