Jegeren (Heftet)

Serie: Rosehagen 68

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 68
ISBN/EAN: 9788202503505
Kategori: Romanserier
Omtale Jegeren
Jenny har søkt tilflukt i Nice. Hun vet at Julian er syk, men ikke hvor alvorlig det er. Hun nøler med å dra hjem, ettersom hun ikke har fått svar på brevet hun skrev til ham. En dag får hun et urovekkende telegram.
Mariella flytter inn i palazzoet hun arvet etter sin mormor, og oppdager at livet blir annerledes. Spørsmålet er hvordan Simon – og Gerhard – stiller seg.
Pierre Lafayette har gjemt seg om bord i Michaels båt. Endelig skal han få hevnen han er ute etter. Den eneste som kan redde Michael, er Hans Olesen, som setter etter Eventyret.

Emily reiste seg. Gode Gud! Det var Eventyret som nærmet seg land. En båt lå på slep. Den måtte være herr Olesens.

Til toppen

Andre utgaver

Jegeren
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Doktoren betraktet Julian med rynket panne. «Det er ikke tvil om at De er syk …,» begynte han.
«Det vet jeg. Men kan De hjelpe meg? Gi meg en medisin som virker?»
Doktoren sukket. «Problemet er at jeg ikke vet hva det er. Jeg forstår rett og slett ikke hva som feiler Dem.»
«Ingen av prøvene gir noe svar?»
«Nei. De forteller meg bare at noe er alvorlig galt, men ikke hva det skyldes.»
«Hva gjør jeg da? Jeg har vansker med å passe arbeidet mitt på fabrikken.»
«Hodepinen og kvalmen har ikke minsket siden sist De var her?»
«Nei. Ikke trettheten heller.»
«Føler De Dem like dårlig alle dager? Hele dagen?»
Julian masserte tinningene. De hadde vært gjennom dette flere ganger. Han kom ikke på noe nytt å fortelle. «Jeg har sagt at symptomene varierer. Noen dager har jeg det mye bedre, og tror jeg er på vei til å bli frisk. Men i det siste har jeg hatt sterkere magesmerter.»
«La meg kjenne på pulsen og se om De har feber.»
«Jeg har ikke feber. Hva skal jeg gjøre? Fabrikken blir skadelidende. Jeg har ikke lenger krefter til å lede den på skikkelig vis.»
«Jeg vil diskutere dette med noen høyt ansette kollegaer,» sa doktoren. «Er De villig til å la Dem undersøke av flere?»
«Ja. Jeg er villig til hva som helst, bare jeg har håp om å bli frisk.»
Doktoren var taus. Så lente han seg frem. «Det kan ikke dreie seg om sorg?»
«Sorg?»
«Ja, De nevnte at Deres hustru hadde reist sin vei. At ekteskapet mest sannsynlig er over.»
«Man blir vel ikke syk av sorg?»
«Si ikke det. Jeg har sett mye i mitt lange yrkesliv. Noen mennesker reagerer med kroppen. Jeg husker spesielt en …»
«Jeg er syk!» skar Julian ham av. «Ikke trist!»
«Var De syk før bruddet?»
«Nei.»
«Der ser De.»
«Det er en tilfeldighet.»
«Det er ikke mye som er tilfeldig, herr van Heeden.»
Julian hadde lyst til å si at dette var rent sludder. Livet ble formet av tilfeldigheter. Som at Jenny tok bort et barn, og aldri mer kunne bli gravid, mens Charlotte fødte en velskapt gutt. Mente doktoren at alt dette var Guds vilje? Det var ikke annet enn tilfeldigheter.
«De svarte ikke?»
«Jeg beklager. Hva spurte De om?»
«Hvor lang tid gikk det mellom bruddet med Deres hustru og de første symptomene?»
«Jeg husker ikke. Noen dager.» Han møtte doktorens blikk. «Kan jeg være smittet av min fars enke? Hun og gutten bor i huset for tiden.» Han så bort, brått brydd.
«Fru van Heeden? Det viste seg jo at hun ikke feilte noe.»
«Det er bare en påstand. Hva om hun hadde en ukjent sykdom, og har smittet meg?»
Doktoren kastet et blikk mot vegguret. «Jeg har pasienter som venter på tur. La meg ordne en konsultasjon med flere leger til stede. Det en mann kan overse, kan en annen …» Han holdt inne. «I mellomtiden råder jeg Dem til å leve svært rolig. De må overlate ansvaret for fabrikken til andre. Mitt råd er total hvile, mye søvn og sunn mat.»
Julian svarte ikke. Doktoren ante ikke hva dette dreide seg om, og rådene hans var verdiløse. Han reiste seg med en kraftanstrengelse. Han skulle bli far til barnet Charlotte ventet. Han hadde mistet Jenny for godt.

Hvor mange ganger hadde han lest Jennys brev? Julian fulgte en brå impuls, bøyde seg frem og kastet arket i peisen. Han hadde ingen rett til å svare henne. Han hadde sviktet. Bålet flammet opp, slukte ordene hennes og forvandlet dem til grå aske. Hun hadde vært redd for at det var noe mellom ham og Charlotte, ja til og med fryktet at Lille-Julian var hans sønn. Han hadde avvist alle påstandene og kalt dem latterlige. Alle protester var gjort til skamme. Det hadde ikke gått lang tid før han lot seg forføre. Nå var Charlotte noe langt mer enn en god venn. Og hun ventet hans barn. Han sukket. Graviditeten hadde kommet raskt, syntes han, men slikt var vel mulig. Hun måtte ha blitt med barn den første natten. Han svelget hardt. Skamrødmen brente i kinnene. Hvordan kunne han svikte sin hustru, og det så raskt og så grundig?
Det banket på døren, og en pike kom inn. «Sakføreren e her. Kor vil Dokker snakke med han?»
«Vis ham inn hit.»
«Skal eg servere nåkke?»
«Nei, det er ikke nødvendig. Men sørg for at ingen forstyrrer oss.»
Piken nikket og forsvant ut igjen.
Sakføreren kom inn, hilste og tok plass i den ledige stolen ved peisen.
«Tusen takk for at De kommer hit,» sa Julian. «Jeg er dessverre for syk til å oppsøke Dem på kontoret.»
«Det skal De ikke tenke på. Jeg kommer mer enn gjerne.»
«Jeg er blitt verre.»
«Det gjør meg vondt å høre.»
«Kan De notere det jeg sier? Jeg må endre testamentet mitt nok en gang. Når De er tilbake på kontoret, må De skrive et utkast og vise det til meg.»
«Selvfølgelig.» Han fant frem ark og blyant.
«Min fars enke skal være min hovedarving.»
Sakføreren støkk tydelig. «Men hvorfor?» Han ristet på hodet. «Unnskyld. Det har jeg ikke noe med.»
«Det har De. Vi har kjent hverandre lenge, og De har rådet meg på beste vis i flere saker.» Han senket stemmen. «Sverger De ikke å fortelle videre det jeg nå sier?»
«Ja. De vet at De kan stole på min diskresjon. Den er absolutt.»
«Min hustru har reist. For godt.»
«Er De sikker?»
«Helt sikker. Ekteskapet er over. Jeg trenger Deres hjelp angående skilsmisse.»
Sakføreren så ut som om han ville protestere, men bet ordene i seg.
«Dersom jeg skulle dø før jeg er fri til å gifte meg på nytt, skal alt jeg eier gå til Charlotte van Heeden og hennes to barn.»
«To barn?» Sakføreren var blek.
«Ja. Hun venter mitt barn.»
«Men …»
Julian stanset sakføreren med en håndbevegelse. «Arven skal deles i tre: én del til henne og én til hver av barna. Hun skal disponere deres part til de blir myndige. Fabrikken skal ledes av en …» Magesmertene ble så intense at han ikke klarte å fortsette, men krøket seg sammen i stolen.
«Kan jeg gjøre noe for Dem?» spurte sakføreren.
«Nei, nei. Det går snart over.»
«Har De medisiner i huset? Noe smertestillende?»
«Bare vent noen minutter.» Omsider avtok smertene, og han sank bakover i stolen, utslitt.
«Kan jeg få gi Dem et råd?»
«Jeg har en avtale med doktoren. Han har kalt inn ekspertise. De finner nok ut av det,» sa Julian – og forsøkte å tro på sine egne ord.
«Jeg tenkte på testamentet, ikke på sykdommen.»
«Få høre.»
«Jeg vet at jeg går langt utover min oppgave som Deres sakfører nå, men den sjansen må jeg ta. La meg være direkte, selv om jeg risikerer å såre eller fornærme Dem. Etter min mening reagerer De altfor drastisk. De er gift, og det med en vakker, sympatisk og begavet kvinne. Hun er i et annet land, og De har falt for fristelsen og …» Han trakk på skuldrene. «Slikt skjer. Slik er vi menn. Det er ingen grunn til å avslutte ekteskapet. Deres hustru behøver aldri å få vite dette.»
«Hva med barnet? Har De glemt at forholdet kan bevises?»
«Betal fru van Heeden for hennes taushet. Gi henne en stor sum for å reise og ikke røpe noe.»
Julian kjente kvalmen stige. «Og De tror at hun er til salgs?»
«Jeg tror faktisk det. Har De glemt alt oppstyret rundt en viss herr Reinertsen? Og Deres grandtantes mistanke? Doktoren som nektet for at hun feilte noe som helst, da hun hevdet at hun var lam i bena?»
Julian frøs. Han burde ha funnet en annen sakfører. Denne hadde lyttet for mye til tante Adelheid. Han strevde med å tenke klart. Om han bare ikke hadde vært så trett!
«La meg sette opp et dokument som hun må undertegne mot å få summen utbetalt. Jeg mener det, herr van Heeden. De må ikke …»
«Det er nok!» skar Julian ham av.
«Tenk i hvert fall over mitt forslag. De er som sagt ikke den første mannen som har havnet i denne situasjonen.»
«Jeg skal tenke over det De sier. I mellomtiden må jeg be Dem om å skrive et utkast til det testamentet jeg har skissert for Dem. Nå må jeg hvile.»
Sakføreren reiste seg. «Som De vil. Men jeg tror ikke en skilsmisse vil gjøre Dem lykkelig.»
Julian svarte ikke, ristet bare på hodet.

Til toppen

Bøker i serien