Andrine gikk inn først og møtte Maja i hallen. Sammen fulgte de gjestene inn i stuen, hvor det var godt og varmt. Andrine la en vedkubbe til i peisen og satte seg. Hjertet hamret, og hun forbannet seg selv. Var det virkelig mulig å reagere slik? Carl var familie. Ikke noe annet.
Andrine så bort på foreldrene, som hadde satt seg foran peisen. Faren var blek og dratt i ansiktet. Han så ikke frisk ut, tenkte hun, men likevel hadde han tatt turen hit for å feire jul sammen med dem. Moren var den samme. Hun konverserte og hygget seg.
Carl satt i sofaen ved siden av Maja da Isak kom inn. Han smilte og hilste hjertelig på familien, men ble mer avmålt da han hilste på Carl. Andrine så på ham at han ikke likte at Carl var her, men det var lite hun kunne gjøre med det.
«Da er alle endelig samlet til jul,» sa Isak og sank ned ved siden av Andrine. Han så rett på henne. Blikket hans sa henne lite, men hun følte med hele seg at han ønsket seg langt bort. 
«Ja, det er deilig å få en forandring,» sa bestemoren. «Heldigvis har vi dyktige folk som tar seg av ting både på Lierviken og Josaksgården.»
Snart ble det servert smørbrød, kaffe og dram til alle som ville ha. Det ble trivelig i stuen, og til og med faren tødde opp. Moren talte en hel del med Felicia, som nippet til punsjen hun hadde fått servert. Isak unnet seg en dram, han også, og etter hvert ble stemningen ledigere. 
Andrine pustet lettet ut, men hun likte ikke de varme blikkene Carl sendte henne. Isak kunne legge merke til det, og det var ikke bra. Hun så fort på Carl, advarte ham med øynene, og han forsto heldigvis hva hun mente og begynte å tale med Maja om hestene på gården.
Da Maja til slutt brøt opp, ble bestemoren med henne. Jan ble sittende og nippe til drammen mens han talte med Anton.
Moren lente seg frem. «Du ser godt ut, Andrine. Jeg tror virkelig du hadde godt av å komme hit,» sa hun lavt.
«Ja, jeg har det fint her, mor. Men jeg lengter hjem også.»
«Det forstår jeg. Men alt er bra der, det kan jeg forsikre deg om. Og ingen drapsmann har dukket opp heller. Lensmannen står fortsatt uten spor.»
«Den mannen blir nok aldri tatt,» kom det dystert fra Isak.
«Nå ja. En dag trår han feil, og da er det gjort,» sa moren bestemt.
Felicia hadde konversert med bestemoren før hun brøt opp, men nå blandet hun seg inn i samtalen. «Jeg tror ikke dere har en god nok lensmann,» sa hun. «Drapsmannen har vært så nær bygdefolket ved så mange anledninger at han burde vært pågrepet for lenge siden.»
«Det er lettere sagt enn gjort,» kom det fra faren. Stemmen skalv da han fortsatte: «Jeg har hatt ham nær innpå meg, og jeg syntes jeg kunne kjenne kulden i hjertet hans på kroppen.»
«Jeg er ganske sikker på at han bor i Lierbygda,» sa Andrine og kjente at det sitret i nakken. Det pleide å være et tegn på at hun hadde rett i sine antagelser.
«Lensmannen har også tenkt seg den muligheten, men når det ikke finnes noen beskrivelse av mannen, blir det håpløst.» Faren ristet oppgitt på hodet. 
«Vi får håpe det ikke skjer flere drap,» sa Felicia og reiste seg. «Vel, nå tar i hvert fall jeg kvelden. Det var godt å se alle her. Takk for en hyggelig aften.»
Andrine smilte ved tanken på den fine tiden som ventet dem. Alt som hørte julen til var i hus for lenge siden. Skinker, pølser og steker hang klare i stabburet. Huset var vasket rent, og låven, fjøset og stallen var ryddet og kostet. Dyrene var godt plassert i båsene sine, og de fikk alltid noe ekstra godt når julen nærmet seg. Eilert hadde sagt at det var tradisjon hos dem. Dessuten skulle tjenerskapet få sitt. Noen ville få en ekstra slant, og andre ville få klær som de trengte så sårt.
Kokka Helga skulle få ny kjole, hadde Eilert sagt. «Det fortjener hun sannelig. Hun som lager så godt mat til oss. Ja, og den gamle kokka må også få noe, slik at hun blir fornøyd.» Hun syntes at hun kunne høre stemmen hans.
Det var rart å se de to fedrene hennes sammen på denne måten. Hun hadde vent seg til at Eilert også var en farsskikkelse for henne. Det var et bånd der som hun ikke kunne forklare. Likevel gråt hjertet hennes for Anton, for han så ikke frisk ut. Barndommen hadde vært god, for det fantes ingen snillere mann enn ham, og hun var fryktelig redd for å miste ham. 
Isak lente seg mot henne. «Det er på tide å ta kvelden,» sa han lavt. Hun kjente at det luktet nybadet av ham. En blanding av såpe og frisk luft. «Jeg vil ha deg for meg selv litt. Jeg …» Han tidde og gløttet bort på Carl, som talte om Julius, som fortsatt ikke var helt frisk. Andrine spisset ører da han gikk over til å fortelle om møtet med den maskekledte.
«Det var forferdelig. Jeg så døden i hvitøyet. Men han skånet meg, og det har forundret meg mange ganger. Hvorfor?»
«Kan du beskrive ham nærmere?» Andrine måtte spørre.
Carl ristet på hodet. «Jeg vet ikke hvem han var. Han var smart også, for han holdt seg unna meg mens jeg satt der bundet. Ja, han torde vel ikke komme for nær. Det har jeg tenkt en del på. Var han redd for at jeg skulle dra kjensel på ham? Kjente han meg – var det derfor han tok meg til fange, men ikke drepte meg? Det hele er et mysterium.»

Til toppen