Kjærlighetens hjem (Heftet)

Serie: Alvestad 28

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 28
ISBN/EAN: 9788202430542
Kategori: Romanserier
Omtale Kjærlighetens hjem
– Far forstår ikke noe som helst, han er ikke glad i meg, sa Jon Sigurd. En dirrende sårhet strøk gjennom røsten hans. – Er du glad i meg, Karen Sofie?
– Ja, det er det klart jeg er! sa hun, overrasket over spørsmålet. – Du er vennen min, Jon Sigurd. Jeg sa jo det, og da er det klart jeg liker deg og er glad i deg.
– Hvordan glad i meg da? Han så på henne igjen, fort, før han vendte blikket bort.

Til toppen

Andre utgaver

Kjærlighetens hjem
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Et nytt liv skulle være etterfulgt av lykke og glede. Piken som lå i den lille vuggen, var nydelig. Hun sov fredelig. De små hendene var krøllet sammen oppå dynen. Men hun hadde ikke brakt med seg noen lykke. Selv om Ingrid kjente glede over at Ingrid Leona hadde overlevd den harde fødselen, sørget hun over tapet av Thea. Hun skulle så inderlig ønske at kvinnen hadde fått leve, at Ingrid Leona ikke ble morløs fra fødselen av. Hva slags liv var det som ventet den lille piken?
 Hun bøyde seg ned og strøk fingeren over pikens panne. Den var varm. Barnehuden var myk mot fingertuppen hennes. Ingrid Leona kom med noen svake lyder. Det kunne se ut som den lille munnen smilte. De hadde funnet en amme til henne fra en av husmannsplassene. En kvinne som akkurat hadde født, og som hadde mer enn nok melk også til lille Ingrid Leona.
 Ingrids hjerte svulmet mens hun så ned på det lille barnet.
– Jeg skal sørge for at alt går bra med deg, sa hun lavt til den lille. – Vi skal ikke svikte verken deg eller Thea. Jeg ga henne mitt ord, og det skal jeg stå ved.
 – Mor? Det var Victoria.
Ingrid snudde seg mot henne, hun hadde ikke hørt datteren komme.
 – Sover hun? sa Victoria lavt.
 – Mm.
 – Stakkars liten, sa Victoria og satte seg på kne foran vuggen. – Tenk at hun ikke har noen mor og far. Hva vil skje med henne nå?
 – Jeg reiser til Christiania utpå dagen. Theas foreldre må få vite hva som har skjedd, og de må få anledning til å få datterens båre hjem. De vil sikkert ta seg av barnet.
 – Tror du det, mor? De ville ikke vite av Thea da hun var svanger.
 – Det går nok godt, skal du se, sa Ingrid rolig, mye roligere enn hun kjente seg. Hun og Thea hadde snakket mye om årsaken til at Thea kom til Alvestad. Foreldrene hadde sendt henne bort for å skjule skammen, og Thea hadde sagt at hun ikke så noen annen utvei enn å gi fra seg barnet etter fødselen.
 Men nå som Thea var død, måtte de komme på bedre tanker, håpet Ingrid. Kanskje ville lille Ingrid Leona tø opp hjertene deres.
 – Jeg kan ikke skjønne annet enn at de skulle ønske å ta henne til seg. Hun er nydelig, sa Victoria. – Og for et vakkert navn. Det var stort av Thea å kalle henne opp etter deg, mor. Og Leona … Det kjenner jeg ingen som heter. Victoria kastet et omsorgsfullt blikk på den lille, før hun vendte ansiktet opp mot moren igjen: – Men hvis foreldrene til Thea ikke vil ha piken? Hva skjer da?
 – De vil nok ha henne, sa Ingrid, og prøvde å sette mot i seg selv med de ordene. Dersom man så for seg den beste løsningen, kunne det hende at det også ble slik. Det var i hvert fall langt bedre enn å forestille seg det aller verste.
 Helga hjalp Ingrid med å pakke ned det aller mest nødvendige i reisevesken. Hun var i midten av tyveårene nå, og hadde en større ro over seg enn hun hadde hatt da Ingrid brakte henne til Alvestad. Om Thora var lojal mot familien, så var Helga om mulig enda mer trofast. Ingrid visste at de alltid kunne stole på henne, uansett hva det gjaldt.
 – Er det galskap av meg å tro at Theas foreldre vil ta godt imot meg? sa Ingrid, mer til seg selv enn til Helga. – De sendte henne tross alt hit for å skjule svangerskapet.
 – Hva som enn skjer, vet nok De hva De skal gjøre, fru Alvestad, sa Helga.
Hun pleide ikke å være den som talte mest, og svarte stort sett bare på tiltale. Ellers holdt hun meningene sine for seg selv.
 – Jeg vil så gjerne at de skal se barnet, sa Ingrid, og trakk frem en kjole fra skapet. –Jeg har tenkt å invitere dem med meg tilbake. Det blir sikkert lettere for dem å forholde seg til Ingrid Leona om de får holde henne i armene sine. Jeg kan ikke godt ta piken med meg ut i kulden.
 Helga pakket ned et par lange underbukser.
– De må bli glad i piken når de får se henne. Hun er skjønn.
 – Livet er ikke alltid rettferdig, sa Ingrid og satte seg ned på sengekanten. Hun holdt fortsatt kjolen i hendene. Den var i svart fløyel. Hun kunne ikke komme i noe annet når hun hadde et sorgens budskap å meddele.
 – Jeg var i hvert fall heldig, sa Helga og møtte Ingrids blikk. – Jeg kommer alltid til å være takknemlig for det De gjorde for meg den gangen. Hadde det ikke vært for deg, og for Valborg … Helgas stemme brast, og hun strøk hånden fort over øynene.
Det var mange år siden nå, men de hadde aldri snakket om det Helga hadde opplevd i sorenskrivergården. De første årene hadde det vært tydelig at hun bar på store sår i hjertet. Med årene hadde hun blitt tryggere. Blikket hennes flakket ikke lenger når Ingrid snakket med henne, og etter at det ble kjent at Konrad Borge hadde dødd i fangenskap i Christiania, virket det som hun endelig kunne slappe av.
 Gifte seg hadde hun imidlertid ikke gjort. Ingrid hadde aldri sett eller hørt at Helga viste noen interesse for bygdas unge menn. Hun var heller aldri med de andre tausene på dans, men foretrakk å være på Alvestad.
 – Vi var heldige, vi også, sa Ingrid. – Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg, Thora og dere andre. Dere er en del av familien.
 Hun visste at det de fleste steder var et større skille mellom husbondfolket og tjenerne. Det var ikke alle i hennes posisjon som førte samtaler med noen fra tjenerskapet, men for henne falt det naturlig. De var en stor del av livet og hverdagen, og da ville hun også behandle dem godt.
 Edvard kom inn til henne da Helga hadde pakket ferdig veskene.
– Du er sikker på at du vil gjennomføre denne turen? Han så på henne. – Vi kunne ha sendt et telegram.
 – Nei, jeg vil reise. Jeg vil ikke at de skal få vite om dette via telegrafen. Og så vil jeg invitere dem med hit, til Ingrid Leona. De må få se henne, sa Ingrid bestemt.
 – Det er vel riktig å overbringe budskapet slik da, nikket Edvard. – Trist at slikt skulle skje i julen.
 – Det er aldri en passende tid for tildragelser som dette, sa Ingrid. – Ulykker og tragedier er aldri velkomne.
 – Så sant, så sant, nikket Edvard. – Vi får håpe det går godt. Jeg har sendt Johannes etter doktoren, og så ba jeg ham hente herr Munk også, så vi kan få døpt piken før du reiser. Det er greit å være på den sikre siden, i fall noe skulle skje med henne.
 – Det var pent tenkt, nikket Ingrid. – Så kan familien hennes stadfeste dåpen senere.

Til toppen

Bøker i serien