| Forfatter: | Elisabeth Hammer |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Maria av Svaneberg |
| Serienummer: | 14 |
| ISBN/EAN: | 9788202384616 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Krig og kjærlighet
Maria har fått vite at John har mishandlet Amanda, og vil nå hjelpe søsteren med
å rømme fra den avsindige ektemannen. Men John er ingen enkel mann å unnslippe
...
Det går rykter om at en storkrig er på trappene. Og selv om Philip har benektet at det er tilfelle, klarer ikke Maria fri seg fra bekymringene om at Philip kan bli skadet i kamp. Kan det være at han skjuler sannheten for henne?
Det kunne ikke være sant! Philip kunne ikke være død! Maria bet tennene hardt sammen. Hun ville ikke, kunne ikke, akseptere det. Han hadde lovet å komme tilbake, å finne en løsning med Ernst og ta henne og barnet med seg til Sortskog gods. Hun la hendene beskyttende over magen og tvang seg til å trekke pusten dypt et par ganger. For sin egen og barnets skyld måtte hun finne ut av dette.
UTDRAG FRA BOKEN:
Karen la en hånd i korsryggen og gned den. Tyngden av barnet var merkbar nå, det var som om magen var i veien for alt hun skulle gjøre, og ennå var den ikke spesielt stor. Den ville bli mye større, det var som om barnet vokste i takt med savnet etter Mathias og hånte henne ved å minne henne på hva hun hadde mistet. Som et svar på tankene hennes, stakk det til i underlivet, og hun måtte trekke pusten dypt inn før det ga seg. Det at hun ventet barn, hadde ikke helt gått opp for henne før nå i det siste. Hun hadde vært for opptatt av Geirs forgiftning, og kanskje hadde hun også fortrengt det litt fordi hun gruet for å fortelle Mathias om det.
Frykten for å miste ham hadde ligget som et lokk over de følelsene hun burde hatt for det lille barnet, og hun hadde hatt grunn til å være redd. Han hadde reist da han forsto hva hun bar på, forlatt henne fordi hun ventet Geirs barn. Hun så rundt seg. Båsen der hun sist hadde sett Mathias, sto åpen, men den var tom og gapte mot henne. Hun hadde selv drevet ham bort, ved ikke å fortelle om barnet fra første stund, hun fortjente ikke bedre. Tårene veltet opp i øynene, og hun gned dem bort. Om hun bare ikke hadde vært med barn. Disse ukene som var gått etter at Mathias dro, hadde hun nesten tatt seg i å ønske barnet bort. Det var Geirs barn, født til verden kun for å være arving til Haddalsgården. Men hun ville ikke lenger ha Haddalsgården, hun ville ha Mathias. I stedet måtte hun føde ektemannens barn, den nye storbonden på gården, og som arvingens mor ville hun for alltid være bundet til å bli. Hun kom aldri til å se Mathias igjen …
Trassig kjempet hun tårene tilbake. Hun hadde ingen rett til å sørge, dette uføret hadde hun selv satt seg i. Ingen hadde tvunget henne til å ekte en gammel mann for å få en flott gård, og nå kunne hun ikke tillate seg å mislike avkommet hans fordi hun hadde ombestemt seg. Likevel kjente hun et ubehag ved tanken på livet som vokste i henne, som hele tiden ble større og krevde sin plass, forlangte at hun gikk inn i rollen som mor og forpakter på gården frem til det kunne overta.
Du kan ikke bebreide barnet … Tanken fikk henne til å ta seg sammen. Det var ikke barnets skyld, det hadde ikke bedt om å bli satt til verden og ante ingenting om hva som ventet det. Nei, dette var hennes egen feil. Nå måtte hun ta ansvar for de valg hun hadde tatt, barnet var der, og det var ingenting hun kunne gjøre med det.
Hun satte raken på plass og gikk mot døren. Det hjalp mot savnet å holde seg i aktivitet, og hun hadde ikke hvilt seg så mye som hun kanskje burde. Nå da giftmordersken Gyda var tatt, var det ingen grunn til at hun skulle slite seg ut med alt arbeidet på gården, likevel arbeidet hun fra morgen til kveld. Karen så Gyda for seg, iskald hadde hun vært, og uten anger. Den eneste hun hadde tenkt på var seg selv, nå måtte hun stå for sine handlinger. Akkurat som jeg … Hun slo armene i kryss over brystet da hun hastet av gårde for å hente skittent tøy.
På vei ut av bryggerhuset, med en tung kurv med møkkete tøy i armene, møtte hun Ingeborg. Den unge piken så undrende på henne.
– Skal du vaske tøy, fru Karen? Jeg kan gjøre det for deg?
– Takk, men jeg liker å ha noe å gjøre.
– Ja, men kan hende du hadde hatt godt av å ta det litt mer med ro? Så ikke noe skjer med barnet?
– Jeg tåler det. Og om ikke jeg gjør det, så er det ikke så farlig. Hun skvatt av sin egen tanke. – Gå inn og begynn på formiddagsmaten, jeg kommer snart.
Hun passerte Ingeborg og gikk med raske skritt ned mot elva. Hva hadde skjedd med henne i det siste? Disse vonde og skremmende tankene presset seg på og gjorde at hun nesten hatet livet som vokste under bringen. Skulle hun ikke egentlig elske barnet? I brev hadde Maria beskrevet sine følelser for barnet hun bar, det var ingen tvil om at hun ventet i lengsel på å dele livet sitt med den lille. Det brant varmt i brystet av dårlig samvittighet. Merket barnet at hun ikke brydde seg om det? Det la seg et tomt sug i magen. Om hun ikke kunne elske et ufødt barn, var hun da i stand til å føle noe lenger?
Hun var opprørt og satte opp farten. Elven var full av vann etter regnet som hadde vart i flere dager, men den var ikke dyp og utgjorde ingen fare. En helt annen ting var skrenten ned mot elvebredden, der alt regnvannet hadde gjort leiren fuktig.
Karen var uoppmerksom og så seg ikke for, foten sank ned i et lite søkk der en bekk hadde presset seg frem og ned mot elvekanten, og hun mistet balansen og falt fremover. Med kurven i armene greide hun ikke å ta seg for, og snart gikk hun kast i kast nedover skrenten. Overalt var det steiner og røtter, og flere slag traff mot hofter og mage. En større stein traff korsryggen da hun tumlet ned ved elvebredden, den stoppet fallet og bare bena kom ut i vannet. Det smertet som ild gjennom kroppen, og Karen skrek til av smerte.
Men elvevannet var kaldt, og snart bekymret hun seg mer for kulden som trakk opp gjennom støvlene og gjorde stakken og strømpene våte. Hun kjempet seg litt opp. Det ene benet var følelsesløst, det prikket varmt nedover låret og leggen, og hun måtte trekke i det med armen for å få flyttet det ut av vannmassene og opp på land.
– Hjelp! Ingeborg! Hun ropte, men hadde lite håp om at piken hørte henne. Om hun hadde gjort som hun fikk beskjed om, ville hun ikke savne sin husmor på en god stund ennå. Karen vred seg litt, forsøkte å kjenne om hun var skadet på andre måter. Nå hadde væten fra elven trukket hele veien gjennom stakken og opp til baken. Karen stusset. Det burde ikke ha føltes … varmt. Usikkert tok hun hånden opp under skjørtet. Det var langt fra kaldt, det fuktige hun kjente på innsiden av låret. Hun dro hånden frem og løftet den opp. Den var full av blod.
Det går rykter om at en storkrig er på trappene. Og selv om Philip har benektet at det er tilfelle, klarer ikke Maria fri seg fra bekymringene om at Philip kan bli skadet i kamp. Kan det være at han skjuler sannheten for henne?
Det kunne ikke være sant! Philip kunne ikke være død! Maria bet tennene hardt sammen. Hun ville ikke, kunne ikke, akseptere det. Han hadde lovet å komme tilbake, å finne en løsning med Ernst og ta henne og barnet med seg til Sortskog gods. Hun la hendene beskyttende over magen og tvang seg til å trekke pusten dypt et par ganger. For sin egen og barnets skyld måtte hun finne ut av dette.
UTDRAG FRA BOKEN:
Karen la en hånd i korsryggen og gned den. Tyngden av barnet var merkbar nå, det var som om magen var i veien for alt hun skulle gjøre, og ennå var den ikke spesielt stor. Den ville bli mye større, det var som om barnet vokste i takt med savnet etter Mathias og hånte henne ved å minne henne på hva hun hadde mistet. Som et svar på tankene hennes, stakk det til i underlivet, og hun måtte trekke pusten dypt inn før det ga seg. Det at hun ventet barn, hadde ikke helt gått opp for henne før nå i det siste. Hun hadde vært for opptatt av Geirs forgiftning, og kanskje hadde hun også fortrengt det litt fordi hun gruet for å fortelle Mathias om det.
Frykten for å miste ham hadde ligget som et lokk over de følelsene hun burde hatt for det lille barnet, og hun hadde hatt grunn til å være redd. Han hadde reist da han forsto hva hun bar på, forlatt henne fordi hun ventet Geirs barn. Hun så rundt seg. Båsen der hun sist hadde sett Mathias, sto åpen, men den var tom og gapte mot henne. Hun hadde selv drevet ham bort, ved ikke å fortelle om barnet fra første stund, hun fortjente ikke bedre. Tårene veltet opp i øynene, og hun gned dem bort. Om hun bare ikke hadde vært med barn. Disse ukene som var gått etter at Mathias dro, hadde hun nesten tatt seg i å ønske barnet bort. Det var Geirs barn, født til verden kun for å være arving til Haddalsgården. Men hun ville ikke lenger ha Haddalsgården, hun ville ha Mathias. I stedet måtte hun føde ektemannens barn, den nye storbonden på gården, og som arvingens mor ville hun for alltid være bundet til å bli. Hun kom aldri til å se Mathias igjen …
Trassig kjempet hun tårene tilbake. Hun hadde ingen rett til å sørge, dette uføret hadde hun selv satt seg i. Ingen hadde tvunget henne til å ekte en gammel mann for å få en flott gård, og nå kunne hun ikke tillate seg å mislike avkommet hans fordi hun hadde ombestemt seg. Likevel kjente hun et ubehag ved tanken på livet som vokste i henne, som hele tiden ble større og krevde sin plass, forlangte at hun gikk inn i rollen som mor og forpakter på gården frem til det kunne overta.
Du kan ikke bebreide barnet … Tanken fikk henne til å ta seg sammen. Det var ikke barnets skyld, det hadde ikke bedt om å bli satt til verden og ante ingenting om hva som ventet det. Nei, dette var hennes egen feil. Nå måtte hun ta ansvar for de valg hun hadde tatt, barnet var der, og det var ingenting hun kunne gjøre med det.
Hun satte raken på plass og gikk mot døren. Det hjalp mot savnet å holde seg i aktivitet, og hun hadde ikke hvilt seg så mye som hun kanskje burde. Nå da giftmordersken Gyda var tatt, var det ingen grunn til at hun skulle slite seg ut med alt arbeidet på gården, likevel arbeidet hun fra morgen til kveld. Karen så Gyda for seg, iskald hadde hun vært, og uten anger. Den eneste hun hadde tenkt på var seg selv, nå måtte hun stå for sine handlinger. Akkurat som jeg … Hun slo armene i kryss over brystet da hun hastet av gårde for å hente skittent tøy.
På vei ut av bryggerhuset, med en tung kurv med møkkete tøy i armene, møtte hun Ingeborg. Den unge piken så undrende på henne.
– Skal du vaske tøy, fru Karen? Jeg kan gjøre det for deg?
– Takk, men jeg liker å ha noe å gjøre.
– Ja, men kan hende du hadde hatt godt av å ta det litt mer med ro? Så ikke noe skjer med barnet?
– Jeg tåler det. Og om ikke jeg gjør det, så er det ikke så farlig. Hun skvatt av sin egen tanke. – Gå inn og begynn på formiddagsmaten, jeg kommer snart.
Hun passerte Ingeborg og gikk med raske skritt ned mot elva. Hva hadde skjedd med henne i det siste? Disse vonde og skremmende tankene presset seg på og gjorde at hun nesten hatet livet som vokste under bringen. Skulle hun ikke egentlig elske barnet? I brev hadde Maria beskrevet sine følelser for barnet hun bar, det var ingen tvil om at hun ventet i lengsel på å dele livet sitt med den lille. Det brant varmt i brystet av dårlig samvittighet. Merket barnet at hun ikke brydde seg om det? Det la seg et tomt sug i magen. Om hun ikke kunne elske et ufødt barn, var hun da i stand til å føle noe lenger?
Hun var opprørt og satte opp farten. Elven var full av vann etter regnet som hadde vart i flere dager, men den var ikke dyp og utgjorde ingen fare. En helt annen ting var skrenten ned mot elvebredden, der alt regnvannet hadde gjort leiren fuktig.
Karen var uoppmerksom og så seg ikke for, foten sank ned i et lite søkk der en bekk hadde presset seg frem og ned mot elvekanten, og hun mistet balansen og falt fremover. Med kurven i armene greide hun ikke å ta seg for, og snart gikk hun kast i kast nedover skrenten. Overalt var det steiner og røtter, og flere slag traff mot hofter og mage. En større stein traff korsryggen da hun tumlet ned ved elvebredden, den stoppet fallet og bare bena kom ut i vannet. Det smertet som ild gjennom kroppen, og Karen skrek til av smerte.
Men elvevannet var kaldt, og snart bekymret hun seg mer for kulden som trakk opp gjennom støvlene og gjorde stakken og strømpene våte. Hun kjempet seg litt opp. Det ene benet var følelsesløst, det prikket varmt nedover låret og leggen, og hun måtte trekke i det med armen for å få flyttet det ut av vannmassene og opp på land.
– Hjelp! Ingeborg! Hun ropte, men hadde lite håp om at piken hørte henne. Om hun hadde gjort som hun fikk beskjed om, ville hun ikke savne sin husmor på en god stund ennå. Karen vred seg litt, forsøkte å kjenne om hun var skadet på andre måter. Nå hadde væten fra elven trukket hele veien gjennom stakken og opp til baken. Karen stusset. Det burde ikke ha føltes … varmt. Usikkert tok hun hånden opp under skjørtet. Det var langt fra kaldt, det fuktige hun kjente på innsiden av låret. Hun dro hånden frem og løftet den opp. Den var full av blod.
Andre utgaver
| Krig og kjærlighet | |||
| Bokmål | Ebok | 2012 | |
| Krig og kjærlighet | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2017 | |
