Felix satte seg og trakk frem et ark fra jakkelommen. «Jeg fikk telegram i dag. Mor er vel fremme,» smilte han.

«Det er godt å høre,» nikket Konstanse og forsøkte å se ut som om hun mente det. Hun hadde ikke regnet med noe annet. Ukrutt forgår ikke så lett, het det. «Hva skriver hun?»

«Ikke mer enn at hun er vel fremme, og at reisen gikk fint.»

Konstanse nikket. «Hun klarer seg. Neste gang trenger hun sikkert ikke følge.» Ordene datt ut av henne. Bare ikke Felix syntes hun lød for ivrig etter å være kvitt hans mor.

«Hun er flink til å klare seg. Jeg er imponert over henne.»

Det fikk hun godta. Det var vidunderlig å ha den gamle dragen så langt unna.

«Jeg møtte din bror i dag.»

«Å?»

«Det var rent tilfeldig, men vi benyttet anledningen til å spise lunch sammen.»

«Hadde han noe nytt å fortelle?»

«Han og hans forlovede har bestemt datoen for vielsen. Det blir nyttårsaften.»

Hun ristet på hodet, irritert. «Han har ikke sagt noe til meg. Kunne han ikke ha fintfølelse nok til å vente til sørgeåret var over?»

«Det er vel ikke nødvendig. Ekteskapet var ikke mer enn en formalitet da Mariella døde.»

«Men hva vil folk si?»

«Jeg tror ikke noen legger seg opp i det. Folk i Bergen kjente ikke hans avdøde hustru, og han viste respekt ved å utsette vielsen et halvt år. Mer kan da ingen kreve.»

Hun kjente seg oppgitt. Det var ufattelig at broren ville gjøre den samme feilen på nytt. Hvorfor skulle Jenny være en bedre hustru nå? Hun var som sin mor – og sin søster. Ingen av dem kunne se en flott mann uten å forsøke å fordreie hodet på ham. Tanken på Emily og Theo gjorde fremdeles vondt. Hun kunne se dem for seg, og hun kunne forestille seg Emilys selvtilfredse smil ved tanken på sin nyeste erobring. Hun hadde stjålet Michael, og hun trodde hun kunne få Theo også. Den eneste trøsten var at hun hadde fortalt Michael det hun hadde sett. Han hadde avviste mistanken hennes, men et frø var sådd. Det var hun sikker på.

«Er det noe galt, kjære?»

Hun for sammen. «Galt?»

«Du så sint ut?»

«Jeg liker bare ikke at Gerhard tar så lite hensyn til skikk og bruk. Folk kommer til å snakke.»

«Jeg tror som sagt ikke det. Hans forlovede har forresten skrevet kontrakt med et nytt galleri i Kristiania.» Han smilte og virket imponert. «Hun gjør det virkelig godt. Gerhard er svært stolt av henne. Det er tydelig.»

Den dumme mannen! Det var jo nettopp Jennys kunstnerdrømmer som hadde vært problemet den første gangen de to giftet seg.

«Hun drar over til åpningen, og besøker sin søster på veien.»

Konstanse strevde med å beherske seg. Hvor mye mente han at hun burde høre om Jenny og hva hun bedrev? Tanken på Jenny og Emily sammen var ubehagelig. Av alle kvinner i verden måtte Gerhard velge søsteren til den kvinnen som hadde gjort sitt beste for å ødelegge livet hennes. De to snakket sikkert stygt om henne så snart anledningen bød seg.

«Jeg håper vi kan se mer til dem når de vel er gift.»

«Ja,» svarte hun. Hva ellers skulle hun si? Hun ville benytte anledningen til å besøke Gerhard når Jenny var i Kristiania. Da slapp hun å støte på henne. Hun mislikte Jenny, og likheten med Emily var en belastning. Tenk om Jenny fant en annen? Muligheten for det var større når hun stadig var i Kristiania. Hun var den typen kvinne. Ja, hun kom til å finne en annen – før eller senere. Det hadde vært en stor fordel om det skjedde før vielsen. Det ville åpne Gerhards øyne og redde ham fra å ødelegge sitt eget liv. Han var håpløs når det gjaldt kvinner. Penger var visst det eneste han forstod seg på.

Felix reiste seg. «Det er sent. Skal vi legge oss?»

Hun klarte å smile mot ham. Hun så på blikket hans at han mente det var tid for ekteskapelig utfoldelse. Kunne hun håpe at Regitzes fravær begynte å få en viss virkning? Jo, det var ikke umulig. Hans mor var på den andre siden av havet, og det hadde vist seg gunstig forrige gang. I nærheten av sin mildt sagt dominerende mor ble han rene guttungen. Jo lenger hun var borte, jo mer mann ble han. Alt håp var ikke ute. Regitze kunne dessuten ikke leve evig.

 

*

 

Konstanse åpnet hagedøren. Det var en deilig, varm kveld. De var i september, men luften var nærmest sommerlig. Alt var stille og rolig. Felix var oppe hos Helmer, og de store barna var på rommene sine.

Hun tenkte på sist kveld med glede. Han Felix hadde vist seg fra en bedre side. Kanskje han ville fortsette de gode taktene denne kvelden? Det var lov å håpe. Savnet etter Theo føltes mindre vondt etter slike kvelder.

Hun hørte skrittene hans i trappen. Helmer hadde sovnet. Telefonen ringte i det samme, og hun hørte Felix’ stemme, men kunne ikke skjelne ordene. Det gjaldt sikkert forretninger. Han fikk en del telefoner – også på denne tiden av døgnet. Assuransebransjen var slik, sa han. Saker inntraff.

Han snakket lenge i telefonen. Hun lot hagedøren stå åpen, og trakk på seg et sjal. Det anget søtt fra noen busker som stadig blomstret.

Felix var omsider ferdig med samtalen. Hun snudde seg mot ham og smilte. «Skal vi spasere i hagen? Det er så deilig ute i kveld.»

Han svarte ikke, var alvorlig.

«Er det noe galt?»

«Det har vært en ulykke.»

Hun nikket. Det var ofte det han fikk vite i disse sene telefonsamtalene. Slik var det å drive med assuranse.

«I England.»

Hun tok seg til hjertet. «Det er vel ikke …»

«Nei, mor er ikke … Heller ikke småpikene …»

«Skal vi spasere i hagen?» gjentok hun. «Så kan du fortelle meg hva det gjelder? O – om du vil?.»

«Det er Berners,» sa han.

«Berners?»

«Ja, det har vært en togulykke.»

Noen hadde omkommet. Det så hun på ham. Kunne det være Philip? Et håp blafrfet gjennom henne, men så stakk samvittigheten til. Hun kunne ikke ønske et annet menneske død, samme hvor mye hun avskydde personen.

«Albert og Edith dro på en rundreise i Skottland. Toget de satt i kolliderte med et godstog.»

Til toppen