Lengre enn evigheten (Heftet)

Serie: Breidablikk 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Breidablikk
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202575038
Kategori: Romanserier
Omtale Lengre enn evigheten

Det er julaften, og hele Engeløya samles på kirkebakken. Endelig har Bera fått Nikolai hjem til ferien, selv om reisen ikke gikk helt etter planen. Presten har lyst for de to unge, og snart skal bryllupet stå. Men kan det gjennomføres nå som en i familien er forulykket?

Nikolai bød Bera armen. «Så lenge du ble,» sa han.

«Så savna du mæ desto meir,» lo hun lavt og stakk armen sin innunder hans.

«Ditt lille troll.» Nikolai så opp. «Gledelig jul,» hilste han.

Bera snudde seg. Det var Tora og Betsy han hadde fått øye på. De to søstrene smilte med tindrende blikk. Nesten så man skulle tro det var selveste kongen de hadde møtt.

Til toppen

Andre utgaver

Lengre enn evigheten
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Trine Angelsen:

Utdrag

At Nikolai hadde sviktet henne slik, var ikke til å bære. Bera vaklet der hun sto. Helt siden sommeren hadde hun lengtet og ventet på ham, og nå var endelig dagen kommet. Det var lenge siden de hadde mottatt brevet fra kongen. Bera hadde vært både kry og lettet. Nå hadde de fått tillatelse til å gifte seg, og presten hadde holdt lysning for dem tre søndager på rad.

Den ene passasjeren etter den andre hadde gått i land, men Nikolai var ikke blant dem. Deretter hadde de som skulle reise videre, gått om bord.

Bera hadde spurt en av mannskapet, men han kunne fortelle at ingen var igjen. Alle var gått av, og nå skulle båten videre. Hun hadde vært pågående, sagt at de måtte se etter flere ganger. Hun hadde beskrevet ham, sagt hva han het, og at han snakket bymål, men mannen var myndig og avvisende. Til sist måtte hun bare innse at hun var blitt forlatt. Landgangen ble trukket om bord, og hun sto igjen alene.

Gabriel kom kjørende. Melle prustet og kastet på den hvite manen. Gabriel strammet tøylene, knyttet dem fast i sleden og kom bort til henne.

«Står du her aleina? Kor e han Nikolai?» Han så seg rundt.

«Han kom ikke,» sa hun hardt og gikk forbi ham.

«Kom ikke?» gjentok han og tok henne i armen. «Ka du mein med det?»

«E det så mye å mein? Førstår du ikke norsk?» hugg hun til. «Han va ikke med båten, så nu kan vi kjør hjæm igjen.» Hun ville si så mye mer. Slynge all sin sorg og sinne over på Gabriel, men gråten ville overmanne henne, og hun holdt inne.

«E du sekker? Spurt du ikke etter han?»

Hun holdt pusten et øyeblikk. Hvorfor skulle han tvinge henne til å svare på masse spørsmål når hun ikke maktet å svare på dem? Kunne han ikke bare la henne være i fred og ikke ydmyke henne enda mer? Hun ville ikke gråte, ville bare komme seg hjem, opp på værelset sitt og gråte i fred, der ingen kunne se henne.

«Han sa jo i brevan at han skull kom, gjor han ikke?» maste Gabriel.

«Kan du vær så snill å ti stille?» skrek hun opp i fjeset hans mens tårene rant nedover kinnene hennes. «Du ser vel at han ikke e her. E det så vanskelig å førstå at han har svikta mæ?»

Først så han forferdet på henne, så tok han rundt henne og holdt henne fast. «Bera mi,» hvisket han mot øret hennes og strøk henne over ryggen. «Om førladels.»

Det føltes godt å bli tatt hånd om og trøstet, men samtidig så usigelig vondt. Hun hadde ventet helt siden i sommer. I all denne tiden hun hadde båret på barnet deres, grublet og tenkt på fremtiden og alle spørsmålene omkring svangerskapet og fødselen. Hun hadde følt seg så alene mange ganger, selv med Gabriel og Marie rundt seg. De som bare ville hennes beste. Det var likevel han, Nikolai, hun behøvde aller mest. Han hadde vært lyset langt der framme, ham hun ventet på, strakte seg etter når det var som mørkest. Det var han som holdt henne oppe når bygdefolket mesket seg med sladder og løgner. Var det ikke så at hun ikke riktig visste hvem som var far til ungen hun bar? Slik hadde de snakket, og det var Karelius på krambua som hadde satt ut de ondsinnede ryktene.

Nå skulle de vel få enda mer å snakke om, tenkte hun sint. Men først og fremst var hun sint fordi hun var blitt lurt. Sveket så stygt, og at hun ikke hadde forstått det før nå.

Aldri mer skulle hun stole på noe menneske. Hvordan kunne hun vel det? Det føltes som noe var ødelagt inni henne og aldri ville leges igjen.

Hun frigjorde seg fra Gabriels armer, rettet på Melles pannelugg og satte seg i sleden.

Gabriel sa ingenting, men kom sakte etter, knyttet opp tømmene og skulle til å snu hesten, da han strakte hals.

Bera fulgte blikket hans. Båten kom tilbake. Et ørlite håp tentes i henne. Kunne det være …? Nei, hun ville ikke håpe, for så å bli skuffet. Mannen hun snakket med, hadde vært så påståelig og sikker i sin sak.

«Kjør,» sa hun bestemt, men Gabriel enset henne ikke. Han festet tøylene igjen og rettet seg opp.

Bera ble sittende, maktet ikke skuffelsen, ville ikke engang se på båten.

«Æ vil hjæm,» sa hun, høyere denne gangen.

Da steg Gabriel ut av sleden og gikk et stykke fram, forbi hesten og ut mot kaia.

Bera kjente irritasjonen igjen. Om de hadde glemt noe eller noe annet var galt, skulle ikke hun sitte der som et fjols. Folk ville se at hun var forlatt, og ydmyket. Hun ville gripe tøylene, snu hesten og kjøre hjem alene, så kunne han få stå der, tenkte hun arg.

Til toppen

Bøker i serien