Linnea hadde stått ved kjøkkenvinduet og sett på Charlottes gjensyn med faren og møtet med denne gjesten som Espen så uventet hadde invitert med seg hjem fra Los Angeles. Hun lurte på hvem hun var. Var det en han kjente fra før? Var det en kollega? En flyvertinne? Var det en gammelkjæreste han hadde møtt igjen der borte, og så opplevd at kjærligheten hadde blusset opp igjen? Hun lente seg nærmere vinduet da hun så den unge kvinnen komme ut av bilen. Et øyeblikk måtte hun gripe fatt i bordkanten. Det svimlet for henne da hun så det halvlange, blonde håret og ansiktet under panneluggen ... Herregud! Det var jo ... det lignet ... Hun måtte sette seg ned, men uten å ta blikket fra de tre der ute. Hjertet banket hardt, men roet seg etter noen sekunder, da kvinnen vendte seg mot vinduet og hun så at ansiktet var fremmed. Kjent, men fremmed. Kvinnen lignet til forveksling på Amanda! – Herregud, mumlet hun for seg selv. – Har han funnet Amandas dobbeltgjenger og forelsket seg i henne? Har han tatt med seg en fullstendig fremmed kvinne fordi hun ligner på Amanda, i den tro at han kan få tilbake livet med henne? Dette kan ikke ende godt. – Hva sier du? Asbjørn hadde kommet bort til henne. Da også han tok en titt ut av kjøkkenvinduet, rakk han akkurat å se Espen bøye seg over en livløs kvinne som lå på bakken, foran øynene på en forskremt Charlotte ... Amanda kom til seg selv på en myk sofa i en fremmed stue. Espen satt på huk foran sofaen og holdt den ene hånden på pannen hennes. Bak ham sto en kvinne med gråblondt hår og holdt om skuldrene på den lille jenta hun nettopp hadde hilst på, og ved siden av henne sto en mann med tykt, gråsprengt hår. Alle sto og så bekymret på henne. – Du besvimte, sa Espen da hun snudde på hodet og så spørrende på ham. – Du er nok utmattet etter den lange reisen og tidsforskjellen. Nå skal du bare ta det med ro og hvile ut. Vil du ha noe å drikke? – Litt vann, takk ... Amanda strøk seg forvirret over pannen. Mannen med det gråsprengte håret forsvant, og kom øyeblikkelig tilbake med et glass vann. Amanda satte seg forsiktig opp og så unnskyldende bort på de to voksne og den vesle jenta, som betraktet henne med skremt nysgjerrighet. – Går det bra? Espen ga henne vannglasset. – Ja ... Unnskyld ... Jeg vet ikke hva som skjedde, jeg ... – Du besvimte, svarte han enkelt. – Linnea ... Han snudde seg mot kvinnen, som nå sto med armene beskyttende om den lille jenta. – Kan du gjøre klart gjesteværelset inne hos meg, er du snill? – Det har jeg allerede gjort, svarte Linnea uten å ta øynene fra henne. – Og Asbjørn, fortsatte han og henvendte seg til mannen med det gråsprengte håret. – Kan du være så snill å bære inn kofferten hennes og sette den inn på rommet? Det er den grønne som er hennes ... Den andre er min. – Den skal vel inn, den og? mumlet Asbjørn og var alt på vei ut. – Ja ... Takk skal du ha. Amanda lå stille og hørte på alt som ble sagt. Det kokte oppe i hodet av motstridende tanker og tusen spørsmål. Hun hadde forstått det meste av det som ble sagt, og alle hadde snakket til hverandre på norsk. Det var bare når Espen snakket direkte til henne at han tok i bruk engelsk. Hva er dette? tenkte hun og følte en slags angst, fordi det var så mye hun ikke skjønte. Så mye som ikke stemte. Hva var det som skjedde oppe i hodet hennes? Var hun i ferd med å bli gal?

Til toppen