Aila kjente varmen fra Gards hånd da den lukket seg i et fast grep om hennes. Et øyeblikk ble de stående og se på hverandre uten å si noe, før han trakk hånden til seg.
– Jeg hørte at du skulle komme, sa han litt famlende, og strøk hånden gjennom det bustete håret. Det blonde håret var bleket av solen, og ansiktet hadde en gyllen farge. – Hvordan står det til med deg?
– Takk, jeg har det bra. Og med deg?
Et raskt smil gled over de følsomme leppene.
– Jeg har det vel så bra som jeg kan ha det, sa han og kremtet. – Skal vi sette oss?
– Ja, la oss gjøre det, sa hun og fikk se en benk som sto rett ved.
Aila visste ikke helt hva hun skulle si. Hun hadde ikke ventet å treffe ham igjen på denne måten. Gard satt foroverlent med albuene på knærne og hendene foldet, mens han speidet utover den glitrende, blå fjorden. Aila fikk plutselig en overveldende lyst til å stryke ham over ryggen og si til ham at alt ville ordne seg. Hun skjøv tanken bort med det samme og rødmet. Forundret merket hun at sinnet og skuffelsen hun hadde båret på, langsomt forsvant. Det var som om hun så ham for første gang, slik hun hadde gjort på brygga den gangen hun skulle kjøpe fisk for moren. Mye hadde hendt på de fem årene som hadde gått. Alt var annerledes nå, hun måtte ikke glemme det.
– Er du ofte her inne? sa hun til slutt.
Gard snudde seg mot henne.
– Nei, jeg er ikke det. Jeg må innom av og til for å hente varer, men jeg har for mye å gjøre på Holmenvær til at det blir særlig ofte.
– Jeg hadde ventet å treffe deg i går, hos direktøren, men jeg ble fortalt at din hustru er syk. Teodor fortalte at du hadde giftet deg igjen. Jeg håper ikke det er noe alvorlig?
– Nei, det er det ikke. Gard rettet ryggen, lente seg bakover og så tankefullt på henne. – Er du lykkelig sammen med din mann og livet i Wales?
Spørsmålet kom brått og overraskende.
– Ja, det er jeg. William er en snill og god mann. Jeg kunne ikke drømme om å få det bedre.
Det ble stille en stund, før Gard tok ordet igjen.
– Savner du Isak?
Hun møtte blikket hans.
– Jeg tenker på ham hver dag. Det var ikke meningen at jeg skulle være så lenge borte da jeg reiste til Wales, men så møtte jeg William, og alt forandret seg. Jeg vil veldig gjerne treffe Isak. Jeg lover at jeg ikke skal si noe som gjør ham opprørt. Din mor har sagt at du har gått med på at jeg får treffe ham, sa hun forsiktig.
Gard nikket.
– Jeg stoler på at du er varsom med ham. Isak har forandret seg mye siden du så ham.
– Jeg lover at jeg ikke skal gjøre ham opprørt. Fortell meg litt om ham. Hvem ligner han på?
– Han ligner mest på meg av utseende, men han har ditt lynne. Noen ganger undres jeg på hva han tenker. Han forstår mer enn vi tror. Du vil forstå hva jeg mener når du ser ham.
– Det blir fint å treffe ham igjen.
– Hater du meg, Aila? For det jeg gjorde mot deg? Stemmen hans var lav, og det var noe angrende i den. – Jeg vet at jeg aldri kan gjøre det godt igjen, men ...

Til toppen