Den femte dagen etter at hun hadde samtalen med Anders, ringte Rosalind. «Mormor, det er noe jeg må si deg.» Hun hørtes annerledes ut i stemmen enn hun pleide. Nå har hun fått vite det, tenkte Elise med det samme. Anders måtte ha fortalt henne det, og nå ville hun sikker bebreide Elise for å ha anklaget ham!

«Anders har reist.»

Elise kjente at hun ble opprørt. Hvordan kunne Anders reise noe sted uten å ordne opp med maleriet først?

Hun sukket stille. «Har han reist til Bergen nå igjen?»

«Jeg vet ikke.»

«Vet du ikke?» Elise rynket pannen uforstående.

«Nei, han har bare dratt uten å si fra.» Det kom noen underlige lyder i den andre enden, Elise visste ikke om det var undertrykket gråt eller oppgitte sukk. Anders var ikke alltid like flink til å gi Rosalind beskjed om hvor og når han skulle dra.

«Men da ringer han vel og sier fra når han har kommet frem?»

«Han forsvant for to dager siden. Klærne hans er borte.»

Elise forsto ikke. «Da må han ha glemt å ringe. Har du ikke telefonnummeret til firmaet han arbeider i?»

Det nummeret har jo jeg også, tenkte hun. Hun hadde ringt Anders den gangen hun ba om å få en samtale med ham.

«Du forstår ikke, mormor. Han har reist. Det er ikke bare kofferten med de vanlige klærne hans som er borte, men alt som var i klesskapet hans.»

Det ble taust.

«Har dere kranglet?» greide Elise endelig å få frem.

«Nei. Ikke mer enn vanlig, og ikke om noe bestemt.»

«Nå skjønner jeg ingenting.»

«Ikke jeg heller.» Det lød et lite hikst. «Det eneste som står igjen, er det maleriet som han ikke har fått solgt. Ellers er alt borte. Til og med sigarettetuiet hans!»

Herregud, tenkte Elise. Han må ha stukket av fordi jeg oppdaget tyveriet.

«Rosalind?» begynte hun. Stemmen var hes, og hun var tørr i munnen. «Jeg tror jeg vet hvorfor han har dratt.»

Til toppen