Karine sto som naglet fast til gulvet inne i borstua og stirret på klokken som ristet i strengen. Antagelig var det fruens foreldre som hadde fått laget de små skiltene over hver bjelle: spisestue, frøkensal, finstue, gjesterom 1 … Nå ringte det fra det avstengte rommet! Hvorfor hadde ingen fjernet skiltet og tatt bort bjellen som tilhørte det værelset? Den var jo uansett ikke i bruk. Noe hadde skjedd der inne en gang, og Rakel hadde bestemt at det skulle stenges av.

Bjellen kimte utålmodig.

Karine var tørr i munnen. Hun skulle ikke ha gått ned for å stelle seg, men heller skiftet bind oppe på rommet. Men hun hadde ikke villet vekke de andre jentene.

Hun skalv der hun sto, men hun var egentlig ikke kald. Det var fortsatt lunk i ovnene.

Høyre hånd klamret seg til dørkarmen, men hun forsto at hun var nødt til å gå opp og se hva som var på ferde. Gikk hun til sengs nå, kom hun til å angre.

Karine gikk sakte gjennom anretningen og den mørke spisestuen og ut i gangen. Da hun la hånden på trappegelendret, kjente hun at hun skalv i bena. Hjertet slo hardt og fort i brystet.

Trappen og gangen over var mørke, men øynene hennes hadde vent seg til det, så hun skimtet både vegger og møbler. Hun lurte på om de andre ville våkne og komme løpende til om hun skrek.

Da hun var kommet opp, ble hun stående litt og se på døren inn til det avstengte rommet. Den sto på klem. Hvorfor hadde hun ikke tatt med seg noe å forsvare seg med? Hun hadde jo gått gjennom kjøkkenet, der skuffene var fylt av kniver.

Hun kunne fortsatt snu, løpe helt til den andre enden av huset og opp til de andre grovtausene.

Likevel var det som om bena hadde sin egen vilje, og førte henne mot døren. Hun ga den et lite puff så den gled opp.

Til toppen