Det tindret i de ellers så blasse blå øynene til Thorbjørn. Den store flammen fascinerte ham der den begjærlig slikket i seg alle de små, sorte, trykte bokstavene. Men det var også med skrekkblandet fryd han så hvordan ilden kom nærmere og nærmere det hjørnet han selv holdt i. Han visste av tidligere erfaring at dersom han ikke klarte å gi slipp i tide, så kunne det resultere i en smertelig svie på fingrene. Et par busseruller hadde også gått tapt i årenes løp, men han kunne ikke risikere at det skjedde med storbondens avlagte. Til det hadde han for mye ærefrykt for den hyggelige husbonden sin.

– Au, for satan, det var nære på, mumlet han for seg selv da det luktet svidd hud, og slapp lynfort den påtente avisen ned gjennom dohullet.

Det forskrekkede hvinet som i samme øyeblikk lød fra den andre siden av veggen, fikk ham til å stivne til.

– Hvem er det? hørte han seg selv spørre mens han stirret panisk ned i det felles avlukket under dem hvor den brennende avisen hadde tatt fyr i et par andre godt brukte, som også lå der.

– Herregud! Hva skjer? Kvinnestemmen på den andre siden var temmelig hysterisk – og ikke lett å kjenne igjen – og svarte ikke på spørsmålet hans.

– Ingalille, er det deg? Jeg skal komme og redde deg!

Det han fikk til svar, var lyden av klær som raskt ble trukket opp, sko som skrapte over gulvet, en haspe som ble revet opp, og før han visste ordet av det, så lød det skritt rundt husveggen, og nå var det hans egen ulåste dør som ble revet opp.

– Thorbjørn! Hva er det du driver med?

– Rolig nå! Rolig! hørte han seg selv formane. – Det var bare et lite uhell! Ikke lag noe oppstyr! Det er under kontroll.

Snarrådig fisket han frem manndommen og styrte en stråle rett ned i flammene. Det freste og sprutet et øyeblikk, men så sluknet det. – Det brenner ikke lenger, hørte han seg selv si og fikk ordnet med buksesmekken. – Det var bare et uhell. – Fruen kan få se ved selvsyn at det har sluknet!

Thea var såpass fortumlet at hun uten videre presset seg forbi ham og tok en titt ned i det beksvarte hullet under doen. Det luktet vondt av gårdsgutten, fryktelig stramt, slo det henne. Hun kunne nesten ikke komme seg fort nok ut av rommet igjen. – Hva i all verden var det som skjedde? Hun så granskende på ham i mørket.

– Fruen trenger ikke å skrike så høyt, hysjet Thorbjørn på henne. – Jeg ble jo vettskremt selv, men det blir jo ikke bedre av at man får kjeft attpåtil!

Thea forsøkte å roe seg ned. Riktignok satt forskrekkelsen ennå i henne, men hun skjønte også at det ikke hadde vært snakk om noen overhengende fare, rått som det var nede i det underjordiske hullet. – Men jeg ble jo skremt, jeg også, hørte hun seg selv si. – Satt du og røykte, eller?

Thorbjørn nikket.

Thea fant det rart at han tok det så rolig, dersom han akkurat var blitt så vettskremt, som han sa. Men det var noe hun fant enda rarere …

– Jeg kjente ingen tobakkslukt, sa hun. – Og faktisk har jeg aldri sett deg røyke før heller.

– Jeg har kanskje ikke den store erfaringen, mumlet han, – men jeg kjøpte tobakk i dag. Og så mistet jeg altså en glo fra sigaretten ned på avisen, og før jeg visste ordet av det, så var den overtent. Han slo ut med hendene som for å fortelle at det var beklagelig det som hadde skjedd, men at saken liksom var ute av verden.

Thea følte at det var noe som ikke stemte. – Får jeg se tobakken din?

Thorbjørn nikket og stakk hånden i lommen. – Nei, det stemmer. Tobakken ligger igjen i stallen, jeg rullet en røyk før jeg gikk ut …

– Jeg tror jeg må gå og hente Paal Martin. Thea følte seg plutselig uvel ved å stå her alene med ham. En ting var at han luktet sånn, noe annet og langt verre var det at hun følte at han sto og løy for henne.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg vil du skal forklare ham det samme som du forklarte meg.

Thorbjørn kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. Tenk om storbonden fulgte ham bort i stallen og forlangte å få se tobakken hans? Var mistanken først sådd, så kunne det komme flere spørsmål, og da lå han tynt an. Men han ville ikke bort fra Jellerød. Thea skulle ikke få ødelegge for ham. Han likte henne forresten ikke. Og hvem trodde hun egentlig hun var som kunne tillate seg å komme slik og rive opp døren når en var på do? Men hun var jo bare en simpel horedatter, det forklarte jo det meste! Han visste det nok, hadde hørt ryktene som gikk. Eplet hadde nok ikke falt langt fra stammen der, nei! Og nå skulle hun spille prektig husfrue som tok sakene opp med mannen sin!

Han merket at hun sto avventende. Hva skulle han gjøre? Skulle han spille på medlidenhet, eller prøve å skremme henne litt?

– Bare hent ham, du! hørte Thorbjørn seg selv oppfordre. – Storbonden er jævla grei nemlig. Han skjønner at det kan skje uhell, og setter ikke himmel og jord i bevegelse bare fordi en er litt uheldig med sneipene. Det skjedde jo ingenting, men du står der og mistenkeliggjør meg! Det er greit om storbonden stiller spørsmål, men han burde kanskje stille sin unge hustru et par spørsmål også!

– Hva i all verden mener du? Thea måpte mot ham. En ting var den lange og uventede ordstrømmen fra den ellers så sjenerte gårdsgutten, men det siste … hva hadde han ment med det?

Til toppen